Jeg må selvfølgelig slenge med et bilde av kaken jeg skrudde sammen i går; ikke like vakker som jeg hadde planer om at den skulle bli, men den ble i alle fall godt mottat av familien min.


Og i år, som i fjor, og alle årene før der igjen; måtte jeg selvfølgelig dra til byen. Jeg skjønner egentlig ikke at jeg orker å utsette meg selv for så store folkemengder, milelange toalettkøer, kiosker med dørvakter og en trengsel som gjør det vanskelig å få nok oksygen til hjernen. Dessuten var det umulig å finne en minibank som fungerte, og det eneste jeg fikk med meg var russetoget og noen nikk her og der fra venner og bekjente.

Jeg, Merete, Sunniva, Inger og lillesøster var innom Egon, der vi, utrolig nok, fikk et bord. Og, det var det.

Neste år på denne tiden er jeg for håpentligvis på tur til Spania sammen med pappa, med en ryggsekk full av duppeditter - klar for Pilgrimsreisen til Santiago De Compastella som avsluttes ved Verdens Ende.