søndag
Livet er et puslespill.
4/12/2009 09:49:00 a.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Jeg spiser frokost mens jeg løser kryssord og tusler deretter inn i dusjen. Jeg skrur på alt for varmt vann, bruker opp resten av vanntanken og såper meg inn hundre og ørten ganger med en barnesåpe som lukter jordbær. Så blir jeg stående rett opp og ned mens vannet fra øynene og dusjhodet lever sitt eget liv.
Det er en av disse dagene der jeg ikke aner hvordan jeg føler meg, og kanskje føler jeg egentlig ikke noe som helst, kanskje er det sånn å være menneske, hva vet vel jeg? Kanskje mennesker uten spøkelser, mennesker uten mørkets fyrste og elefantstemmen ikke alltid føler noe. Det slår meg at de muligens kan våkne en morgen, uten å føle noe spesielt, og kanskje tenker de ikke noe annet enn: "Oi. Klokka er så mye, det er kanskje på tide å komme seg opp fra senga." Kanskje ser de at sola skinner igjennom rullegardinen eller gardinene, og de tenker at det muligens blir en fin dag.
Det kan hende at jeg holder på å bli et sånt menneske. Jeg vet ikke, men kanskje. Kanskje holder stemmene på å forsvinne, de som forteller meg noe om at "dette blir en drittdag" eller "jeg tror ikke du trenger å stå opp for i dag er det vondt å leve" – stemmene og spøkelsene som hvisker og tisker bak hvert et hjørne, luringene som gjemmer seg innenfor alle kroker og kriker, det indre kaoset som har fått meg til å føle meg som det verste mennesket på jorda, et monster, ingenting. Jeg tør ikke håpe på for mye, men kanskje, kanskje er de dempet litt, muligens fordi Annikaen vokser og gror og holder på å vokse fra ugress til en blomst.
Ja vel, så gråter jeg da. Jeg gråter for alt og ingenting, fordi jeg ikke liker det jeg ser i speilet og fordi jeg ikke liker hvordan buksene passer nøyaktig som de skal. Det gjør vondt å vokse ut av sine egne klær, det gjør vondt å se tilnærmet normal ut, og det gjør vondt å tenke at man, rett og slett, er tjukk. For det er sånn det er, tanker som ikke burde være der, og tanker som kommer oftere og oftere for hver dag som går. Men det er en del av gamet, en del av å prøve å bekjempe anoreksimonsteret og en del av det å bli seg selv igjen. Elefantstemmen kommer nok i lange tider til å hviske og tiske der oppe i topplokket, bare for å gjøre et siste krampetak på å holde seg fast. Jeg er lei av ham, lei av å dele hjerte, sjel og kropp med et vesen som ikke fortjener å være levende på innsiden av noen mennesker. Jeg er lei av å være avskilt fra kroppen min og lei av at ledningene i hodet mitt ikke sitter sammen som de skal.
Jeg gråter fordi jeg er kvinne. Fordi jeg er jente og jenter skal ha hofter, rumpe og lår. Jenter skal være sånn, de er tross alt konstruert for å kunne få barn en gang i framtiden, de skal være litt runde i kantene og myke og ta på. Ikke en spiker, en planke, der hoftekammene stikker ut. Det er vanskelig å akseptere, men det er sånn det er. Det er realitetene og uansett hvor forferdelig vondt det gjør, er det den eneste veien å gå. Man kan ikke være frisk og radmager. Det er bokstavelig talt umulig.
Joda, jeg gråter for livet også. Gråter fordi det er så mye vakkert i verden, og at det endelig ser ut til at jeg kan få ta del i det. Gråter fordi jeg har holdt igjen alt for lenge, og gråter fordi jeg er ruset og høy av interesse og lyst til å drive med all verdens aktiviteter. Gråter fordi humøret svinger som en berg –og dalbane, og gråter fordi det ser ut til at medisinene virker. Det er evigheter siden jeg har hatt så mange okei øyeblikk etter hverandre, og selv om det er fint, er det fryktelig uvant.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
4 kommentarer:
Kjære deg..
Jeg har fulgt bloggen din en stund, og må bare si at du er en veldig dyktig skribent..
Jeg har gått den veien du går nå, før deg. Det er uten tvil den tøffeste og viktigste jobben du gjør i ditt liv.
Og det er verdt det!! Hver tåre, hver krangel, hver freshubin, hver gode dag og hver vonde dag er verdt det.
Jeg gleder meg til å lese om den dagen da også erfarer det.
Fortsett å kjempe, Annika :-)
Jeg sier meg enig i kommentar over, du er en dyktig skribent. Formidler det på en god måte og du gjør en god jobb med det du holder på med nå.
Jeg vet også altfor godt hva du arbeider med, alle tankene om mat og kropp. Jeg er imponert over din styrke, håper du en dag kan bli frigjort fra anoreksiens klør.
Stå på:)
Stå på Annika!
Du kan klare det, jeg vet det!
Det er tungt, og det er slitsomt. Men i enden av denne kampen er det en så stor premie - du har ikke råd til å gå glipp av. det er livet!!
Fikk tårer i øynene,
takk for at du skriver det så jeg klarer og forstå <3
Jeg har ikke mer klokt og skrive..
*StyrkeKlemmerFraMeg* <33