søndag
Levende om døden.
4/12/2009 10:35:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Jeg var omentrent sju da jeg begynte å tenke på dette med livet og døden for alvor. Som barn lå jeg våken i senga mi, mens jeg fantaserte om hvordan det kom til å være når jeg en gang forlot jordens overflate og takket for meg. Hvor jeg skulle gjøre av bamsene mine, og for og ikke snakke om kosedukka, min følgesvenn igjennom alle tider, en sånn tøydukke som jeg fikk i gave da jeg var et par dager gammel. På den tiden hadde jeg lest ei barnebok om en mann som hadde ei kose-pute som han var fryktelig glad i. Han hadde den med seg over alt, igjennom gode og dårlige dager, og da hans tid på jorden var omme, var puta festet til lokket på kista – klar for å forlate verden sammen med ham.
Det var sånn jeg også så for meg at det skulle være: kosedukka som jeg hadde hatt med meg på alle ferieturene mine, dukka som jeg nesten hadde mistet på en biltur i Oslo, følgesvennen som tok i mot alle tårene mine om natten – selvfølgelig skulle den være med meg i døden også. Hun hadde jo og har, vært med meg helt fra begynnelsen av livet mitt, og det var helt naturlig for meg at hun skulle være med meg i graven også. Jeg pleide å snakke med mamma om det, på kvelden, da hun satt på sengekanten min og vi hadde sunget nattasang og lest fadervår. Selv om døden var skummel, gjorde det ikke så mye når jeg visste at kosedukka ville være med meg på den neste reisen, reisen over broen fra livet til døden, videre fra døden og ut i evigheten, til himmelen sammen med alle menneskene jeg engang hadde kjent og fortsatt var glade i.
Kosedukka, som hun så fint heter, sover sammen meg i senga den dag i dag.
Uansett.
Disse tankene om livet og døden ble annerledes da jeg ble eldre. På et punkt ble jeg forelsket i melankolien som aldri så ut til å slippe taket, og denne forelskelsen ledet meg nok en gang inn på eksistensielle spørsmål om hva som ville skje når livsuret var tom for batteri, glasset knust og det ikke var noen ting igjen. Etter hvert ble forelskelsen så håpløs og brutal at den ledet meg inn på mørkere deler av livet, inn i dype krater og endeløse skoger uten opptråkkede stier – og det var omentrent da jeg gikk fra å tenke på både livet og døden, til og bare tenke på den endelige slutten. Jeg var så forelsket i denne tilstanden at jeg glemte hvordan livet så ut, og alt sammen tonet seg til et fargeløst maleskrin fylt med sort og hvitt, ingen nyanser, ingenting. Jeg sluttet å tro på himmelen, jeg sluttet å tro på gleden, jeg sluttet å tro på kjærligheten, på gode dager, på smil og alt sammen surret seg sammen til en klump – og til jeg, til slutt, lå tom for livslyst på bunnen av en mørk sjakt. Jeg trodde at døden var synonymt med friheten, og jeg glemte at det jeg egentlig ønsket var å ha det fint. Til slutt kom jeg så nær døden jeg kunne, uten å dø – og det var først da jeg forsto at jeg egentlig elsker livet. Tross alt.
Hva nå?
Jo, bestemor er på sykehus igjen. Hun har hatt hjerteproblemer fryktelig lenge, og er i grunnen ganske syk. Planen var at hun skulle bli operert nå i april, men det er uvisst om det kommer til å bli noen operasjon. Jeg klarer ikke helt å tenke hvordan ting kan utvikle seg, og selv om jeg vet at hun er gammel og har levd et langt liv, fått sju barn, noen og tyve barnebarn og i tillegg omentrent sju oldebarn, er det likevel veldig trist. Døden er en del av livet, og uansett hvor mye jeg har reflektert over denne forunderlige greia, er det ikke fritt for at jeg frykter den litt, når den kommer så nært som nå.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
4 kommentarer:
Hei ;) Ville bare si at dette er et tema som har plaget meg siden jeg var liten. Hater at folk rundt meg dør! Spesielt når det er nære sletkninger som f.eks. besteforeldre! Bor også på en liten plass der det har vært endel selvmord, så har på en måte vokst opp med dette! Synes ikke det har vært noe trivelig, og for litt over en uke siden nå var det enda en som tok livet sitt. Så har egentlig alltid vært klar over hvor mye man bør sette pris på det livet man har fått!
Vil også bare si at bloggen din er veldig givende. Begynte å lese den for et par - tre dager siden og har nesten lest meg gjennom hele! Så utrolig mye du har gått gjennom! Kan ikke engang forestille meg noe i nærheten av hvordan det kan ha vært! Synes du virker som en sterk sjel! Tror du kommer til å klare dette, og komme ut som et nytt og livsglad menneske!! :D Masse lykke til!!
Det tenkte jeg i September da Onkel døde..
Det er vondt og trist når det kommer så nært, så jeg skjønner deg!
Døden er vanskelig og forstå,
men har likavel alltid vært nysjerrig på den =/
Klem <3
ps, min følgesvenn gjennom livet var julius, en hvit ape bamse jeg alltid lukta på hodet på med tommelen i munnen <3