onsdag

NAV og gammel lærer.


Jeg tar opp telefonen, trykker nummeret til det stedet man skal ringe, når man har spørsmål og diverse annet angående rehabiliteringspenger evnt. lignende, og får to summetoner før en gretten mekanisk stemme gnåler i ørene mine: "Det er for tiden stor trafikk på linjen. Vennligst vent." Så venter jeg da, for det er jo ikke stort annet å gjøre, venter mens jeg traver frem og tilbake over gulvet og til slutt legger meg ned på senga mens jeg… puster. Bip – bip – bip. Etter tre minutter kommer denne flotte damestemmen igjen som repeterer det hun sa, etterfulgt av en ny bipende summetone. Fryktelig morsomt. Etter noe tilnærmet fem minutter er jeg drittlei av biping og denne trivelige damen, så jeg slenger på røret og bestemmer meg for å gjøre noe fornuftig, som å bake Foccacia fylt med skinke + ost, og setter en brøddeig.



Vi har fryktelig mange oppskrifter, og jeg blar igjennom alle som har med gjærbakst å gjøre. "Denne ser bra ut, mamma! Kanskje jeg skulle bake dem? Og de der kanskje? Eventuelt disse?" Hun, som driver med vasking og rydding, nikker og sier noe om at det alltid er fint med boller i fryseren, og jo da, kanelboller, det er godt det. Men hun mener også at jeg for all del ikke trenger å bake alle sammen på en eneste gang. Vel, så baker jeg ut Foccacia greia, tar opp telefonen og slår nummeret til nav igjen. Samme kjerringa som sutrer over at det er mye trafikk på linja, og etter et par minutter skifter hun tonefall og sier: "Alle våre linjer er dessverre opptatt. Vennligst vent på tur." Joda, denne gangen venter jeg litt ekstra, og etter mye om og men, løfter en enda surere og mindre trivelig dame opp røret på den andre siden av telefonlinja. Det er nesten sånn at jeg får lyst til å legge på, for når man først har mannet seg opp til å ringe slike mennesker, burde de i det minste være litt hyggelig å snakke med. Neida, hun svarer surt på spørsmålene mine og nærmest småkjefter fordi det BARE har gått litt over en måned siden jeg fikk brevet om at søknaden var mottatt og at jeg versegod må smøre meg med tålmodighet.



"Takk skal du ha," sier jeg, høflig som jeg er, selv om det ikke er så mye å takke for, før jeg legger på, og nesten bestemmer meg for at jeg aldri i verden skal ringe NAV igjen.



Så går jeg på butikken. I det jeg skal gå inn de skumle dørene, aner ikke hva den type dører heter – men det er sånne standard dører som sklir fra hverandre, ser jeg et kjent fjes. Det er KRL læreren jeg hadde i 9.klasse på ungdomsskolen, og for så vidt den beste, flinkeste og mest reflekterte læreren jeg noen gang har hatt. Han er en eldre mann og jeg har aldri lært så mye av noen, som det jeg gjorde de to årene jeg hadde ham. I to år var KRL yndlingsfaget mitt, bare fordi denne læreren var fabelaktig, og skuffelsen var stor da vi fikk klasseforstanderen vår som rett og slett ikke hadde peiling på noe som helst innenfor det faget.

Siden jeg er litt redd for å hilse på mennesker det er lenge siden jeg har hatt kontakt med, kvier jeg meg for å si hei. Men jeg gjør det likevel og spør om han fortsatt husker meg.



"Jo," svarer han, "jeg husker deg. Syntes at det var noe kjent med den unge damen som gikk inn døren her, ja. Så trivelig! Hvor er du henne i verden?"



Jeg sier som sant er; at jeg har rotet meg litt bort på veien mot voksenlivet, men at jeg holder på å kjøre meg inn på rett veibane igjen, og at jeg for tiden ikke går på skole, men skal ta meg et slags friår og satse på folkehøyskole for å få en forandring. Han synes at det høres ut som en bra plan, og holder et langt filosofisk foredrag om at det bare er en selv som kan leve sitt eget liv, at det er viktig å gripe mulighetene når man har dem, om kjærlighet og forelskelse og masse setninger om ungdomslivet. Før vi går mot hver våre mathyller, sier jeg takk for praten og at det var riktig så trivelig å treffe ham igjen. Noe som er sant.



Deretter ringer jeg UPS. Jeg spør etter mennesket jeg skal ha tak i, og vi snakker littegranne om forskjellige ting, før vi blir enige om at jeg skal melde min ankomst klokken seks, for da har han god tid. "det høres fint ut, " sier jeg. Så. Da har jeg en avtale, da, med et menneske jeg ikke har sett siden 8.august 2008, en avtale som består av at jeg skal fortelle om livet i Fredrikstad, om hvordan ting går, og ja, jeg vet ikke hva. Det kan bli trivelig. Og skummelt. Jeg satser på førstnevnte.

4 kommentarer:

KristineBirgitte sa...

Er spent på å høre hvordan det gikk - lykke til :)

eks-upaer sa...

Hvilken forbokstav har han i navnet sitt, han på ups?

Håper det gikk fint:)

Annika sa...

P :)

Anonym sa...

Herlige p:)

Related Posts with Thumbnails

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com



Bloglovin'

Follow La vita e bella
Follow La vita e bella

Blog Archive