mandag
I dag gråter jeg.
3/30/2009 10:03:00 a.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Jeg har lenge vært fullstendig klar over at denne dagen ville komme. Ja, jeg har i alle fall vært opplyst om det siden jeg ankom Capio i starten av januar. For et halvt år siden ville jeg aldri trodd det; ja, jeg hadde nesten innfunnet meg med det som den gang var et faktum: jeg var sikker på at jeg aldri kom til å bli normal igjen. Jeg var overbevist og sikker på at det ville være fysisk umulig, og i grunnen var det helt okei. Jeg hadde akseptert det og det var ikke så ille, selv om jeg innerst inne ønsket at det ville la seg gjøre. Vel, så er det motbevist, det var vissnok mulig og jeg har kommet dit nå. Jeg har kommet dit med knallhard jobbing, en økning som har vært forferdelig vanskelig og ikke minst så smertefull at ingen ord vil beskrive de følelsene og tankene som har rast igjennom meg i løpet av de tre siste månedene.
Jeg visste at dagen ville komme, men jeg var ikke forberedt på at det ville være så vondt.
"Den grønne akseptknappen," som en av disse avspenningsgreiene som behandleren min har lest for meg et par ganger er ikke grønn lengre; den har blitt sort og den har låst seg fast. Jeg har ikke maling nok til å farge den igjen og i alle fall ikke styrke og krefter nok til å trykke den inn igjen. I alle fall ikke mer enn en halv gang – og den gjør meg sliten. Det finnes en bok her på huset som heter "Leve et liv, ikke vinne en krig". I hodet mitt er det bare tull, for det føles ut som jeg må vinne en krig før jeg kan leve et liv. Vel vel.
For første gang har jeg slått meg vrang, og jeg gråt i gangen da jeg sto ute sammen med et personal. Jeg gråt og ordene trillet ut av meg som perler på en snor; jeg har aldri gjort det før, fortalt noen av de som jobber i miljøet hva jeg føler og tenker om alt sammen. På sett og vis var det ganske godt, men det føles feil og jeg lurer på hva de kommer til å si på rapportmøtet som startet klokken 0930. Jeg liker ikke å ta plass eller være vanskelig.
Jeg gråter fortsatt. 1 ½ time og fem minutter etter det forferdelige øyeblikket.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
3 kommentarer:
Det føles nok ikke sånn nå, men tårene har noe godt i seg. Sender deg styrketanker.
det hjelper ikke stort tror jeg, men jeg tenker på deg annika, og jeg husker "den dagen" selv, og hvor jævlig den var.. men like uforståelig som så mye annet, så ble det faktisk okei etterhvert det også
*holde rundt og klemme*