"Såå. Hvordan er det med skole for tiden, Annika?"
"hva gjør du til høsten???!??"

Jodajoda, det er sånne standard-spørsmål som man får når man er sånn omentrent atten år gammel, og egentlig burde vært ferdig på videregående. Eller, i alle fall: snart ferdig. Det er ikke noen hemmelighet at jeg sluttet på skolen det første året på vgs, jeg gikk medier og kommunikasjon, på noe som kanskje må være verdens verste skole. En skole som ikke hadde forståelser for mennesker med en litt haltende psyke, og som var elendig til å tilrettelegge for de menneskene som hadde det litt vanskeligere enn gjennomsnittet. Dessuten trivdes jeg ikke på linja, og det å skulle være kreativ når man hadde store problemer med å stå opp på morningen var håpløst.
Så. Jeg sluttet og satt hjemme på konkurransenett.net i et halvt år, uten å vinne noe annet enn et par stygge sko, et par t-skjorter og en grusom cd-plate som jeg har hørt på en eneste gang.

Høsten 2007 begynte jeg på helse&sosialfag, topp motivert, med et håp om at "dette skal jeg klare uten en eneste dag fravær!" Det gikk bra de to første månedene, men så ble verden sort og fraværet økte. Dessuten ble jeg syk, igjen, og etter jul var jeg nesten ikke på skolen i det hele og det store av ymse grunner. MEN tross alt klarte jeg å fullføre, og det er et under hvordan jeg klarte å komme meg igjennom året med GODE karakterer. Er man flink pike, så er man flink pike.

Så... bestemte jeg meg for at jeg skulle gå ambulansefag i Narvik, selv om ingen mente at jeg burde gjøre det. ALLE hadde meninger og tanker som gikk ut på at jeg burde kulan et år, komme til hektene igjen, slappe av, ta noen kurs og bare gjøre lite og nesten ingenting. Men neida, jeg føk avgårdet, ut i livet og igjen var jeg motivert og klar og bestemt på det skulle gå STRÅÅÅLENDE.
Vel. Det gjorde det også. Flink var jeg, gode karakterer fikk jeg og jeg begravde meg ned i skolearbeid; skrev oppgaver opp og oppgaver ned, leverte inn og fikk tilbake: "strålende, Annika. Strålende!"

Joda, det gikk greit. Det gikk såpass bra at jeg ikke så hvor jeg var på vei, og hvor denne skumle tankegangen, mestringsstrategiene og alt det andre bar meg. Heldigvis ble jeg fanget opp, reddet og sendt avgårde til et sted med mennesker som var villige til å kjempe for meg.

Uansett. Det at jeg dro til Fredrikstad resulterte i at jeg måtte sette VGS på vent. Nok en gang. Og for å være ærlig, tror jeg at jeg likesågodt skal sette hele utdannelsen min på pause i alle fall i et år fremover.
Det eneste store problemet for øyeblikket, er at jeg ikke har en fjerneste anelse om hva jeg skal gjøre til høsten, og jeg har vurdert x-antall folkehøyskoler. Er det noen som har noe å anbefale?