Til tross for at man etter fem uker (nesten) venner seg til institusjonslivet, og til en viss grad tilpasser seg det så godt det lar seg gjøre, er det ikke å komme bort fra at man blir fyktelig lei av alt sammen. Jeg er lei av de unødvendige mattypene de serverer (ta pinneis med sjokoladetrekk) for eksempel, lei av tv'n, lei av stua, lei av avspenningen som jeg ikke fikser så bra som man skulle trodd - for tiden hører vi på stillhet og PLING, lei av spisestua, lei av bordkortene og lei av klokkeslett og tiden som går og går og går. Ja, for den gjør jo det.
"Herregud, jeg har snart vært her i fem uker og jeg har ikke gjort en dritt," sa jeg med matbordet i dag.
"Du gjør noe hele tiden, Annika," sa en av miljøarbeiderne, "Du jobber 24 timer i døgnet, og for øyeblikket er det evig nok."

Jada, selv om det er noe i det, og selv om det er fryktelig krevende å være her, føles det som om jeg ikke har gjort noe som helst de ukene jeg har vært her. Jeg er vant til å løpe rundt om kring, drive med oppgaver, handle, planlegge, gå på skole, være ute, gå, gå og gå.
Heldigvis får jeg gå litt mer enn det jeg gjorde for en uke siden, og jeg har ikke tatt blodprøver en eneste gang denne uka, men likevel.

Det skjer ikke så mye. I dag har jeg lagt omentrent 10000 masker til forskjellige strikkeprosjekt som jeg har ødelagt, for så å legge opp nye. Jeg har fått låne boka: "Øya" av ei som jobber her, så den skal jeg begynne å lese på i kveld, jeg har... sett på tv, sett ut vinduet, sittet i sofaen og gjort fint lite.
Om to uker kommer pappa og Sandra på besøk, og det blir fint. Da skal jeg få en dagsperm sånn at vi kan dra til Oslo sammen, og i mars mens Sandra har vinterferie, skal jeg kanskje få lov til å dra hjem for en uke eller to.

Og av en eller annen grunn har jeg fått det for meg at jeg har fryktelig lyst til å begynne å svømme igjen. Det skal jeg også. Når jeg drar hjem på perm.