noe forteller meg plutselig at det vil være fornuftig å dra hjem mens jeg ennå ikke er en fullverdig bolle, slik at jeg kan fortsette å være liten og lett - så lett at vinden kan ta meg med over fjell og vann, fjorder og daler.
Jeg står fast. Og jeg ser helt feil ut. Jeg prøver å akseptere at den kjerringa i den blanke overflaten faktisk er og blir 1 stk Annika, 18 år, stuet bort i langtvekkistan, rehab, med et håp som er død og begravet, håpet om å kanskje bli bedre.

Det finnes faktisk noe jeg savner med upa, som capio ikke har: et personal som er spesialisert innenfor psykiatri og som har peiling på hvor mørkt det kan se ut inni et attent år gammelt hjerte. Jeg skulle ønske at det ikke var helg, for da er alle snakkedamene hjemme, og... jeg skulle ønske behandleren min eller en av de andre snakkedamene eller noen kunne være her sammen med meg, for jeg har glemt av hvordan man puster.