og så kommer det over meg som en eller annen plutselig flodbølge, ramlende ned i hodet mitt. Jeg har vondt i magen og det bukter og kryper der inne. Bena mine er blitt en gelelignende greie og jeg tror ikke jeg klarer å stå på dem når jeg reiser meg opp fra senga om en liten stund. senga, ja. For en gangsskyld kan jeg faktisk beskrive hva jeg føler: jeg er nervøs. innihelvetes pissredd for morgendagen, og for hva den kommer til å bringe med seg.
Elefantstemmen skriker inne i hodet mitt. Boom. Krasj. Trallalalalaa. Hvordan kunne jeg være så fabelaktig idiotisk å tro at jeg klarer dette alene? Hadde det ikke vært for at mamma kommer til byen snart, så hadde jeg nok ikke satt meg på flyet til Bodø i morgen.
Jeg og kalde føtter, altså.

I tried so hard
And got so far
But in the end
It doesn't even matter.

I had to fall
To lose it all
But in the end
It doesn't even matter.