Jeg står opp umenneskelig tidlig, selv til meg og være - stabler meg ut av senga med øynene halvklistret igjen og står så lenge i dusjen at jeg sikkert tømmer hele Villaveien for vann. Igjen har jeg fått det for meg at det er utrolig viktig å se nydelig ut når man skal på slike samtaler, for da kan de kanskje tro at ting står aldeles bra til.
Men det er teit, for jeg skal jo egentlig ikke prøve å lure noen. Når alt kommer til alt, er dette mitt siste trekk og mitt siste alternativ i håpet om å få et bra liv.

Jeg gruer meg noe helt forferdelig. Og snart kommer besteforeldrene mine og plukker meg opp, før de kjører meg og mamma til flyplassen. Wish me luck.