Det merkes at jeg har blitt flinkere til å tenke positivt, tross alt. Tross alt. I går kveld var alt håp forlatt meg, og jeg måtte ta meg i nakken for å komme meg opp i morges. Egentlig hadde jeg planer om å bo i senga mi i dag, men jeg er jammen ikke sikker. Det er jo jul, og å grave seg ned under dyna er kanskje ikke den beste løsninga.

Billettene til Fredrikstad er forresten klare. Mandag 5.januar skal mamma og jeg ta flyet til Oslo, og vi har ordnet sånn at vi får en dag der, før vi tar toget til Fredrikstad 7.januar. Jeg gruer meg noe helt forferdelig. I dag tror jeg kanskje at jeg skal sette meg ned og skrive ned en liste for hva jeg trenger å ta med meg, for det er langt hjem og denne gangen kommer det ikke til å være sånn at jeg bare kan ringe pappa for å få han til å komme med ting til meg. På sett og vis blir det fint å komme i gang igjen - ting må bli annerledes, ting må endres og jeg er klar over det.
Vendepunktet som jeg har gnålt om i flere år, er kommet. Og for meg er vendepunktet det å se at alle andre vokser opp og blir voksne, mens Annika fortsatt står på stedet hvil. Det er vanskelig å beskrive hvordan det føles. Det er i alle fall ikke morsomt å bli tatt for å være yngre enn lillesøster når man går på butikken.

I dag har Lars bursdag. Gratulerer med dagen. Jeg håper du får en fin dag!