tirsdag

Pakke i posten.

Jeg står opp litt over seks, mens jeg prøver å psyke meg selv opp med å føre en skrekkelig spennende samtale med... mitt eget jeg, mens jeg koker den helvetes havregrøten som jeg har spist hver dag siden juni: "DENNE DAGEN ER FIN". Jeg nikker og smiler og stråler mens jeg kaver fram og tilbake over gulvet i leiligheta, usikker på hvor jeg skal begynne. Dekke bordet? Kle på meg buksa? Slette ut det korte håret? Koke vann? Finne fram ting som jeg skal ha med på skolen?
Slik er det hver morgen: jeg våkner med en puls på 409850983509 fordi jeg ikke aner om jeg skal starte med å koke grøt, eller om jeg skal starte med å dele et halvt eple i 9485093845034 biter - ELLER om jeg skal gå på do først, og deretter sette på vannet, for så å finne fram vitaminpillene, og DERETTER begynne på grøten. Ikke det at grøten ikke kan koke seg selv, men likevel.

Neinei, så ble dagen ikke så forferdelig. Den har vært helt grei i bunn og grunn; noen timer med ambulansefag og innpakking i sånn redningsfolie som skal isolere og holde på varmen (vi holder på med nedkjøling, også kalt Hypotermi), en overraskende prøve om temaet, et par timer med ingenting, noen timer norsk og så gikk jeg hjem.
Vel hjemme fant jeg ut at jeg hadde fått en sånn der hentelapp fra posten, og at, til min store glede, pakken jeg bestilte fra Panduro endelig var kommet. Så utover ettermiddagen trasket Gunn - Iren, Hanne og jeg bortover veien for å se på en hybel til Gunn - Iren, og for å hente pakken på posten.

Vi gikk oss selvfølgelig vill, hvordan nå enn det er mulig å gjøre i Narvik, og jeg aner ikke hvor mange ganger vi gikk oppover og nedover noen bakker, for å finne ut hvor denne hybelen liksom skulle ligge. Etter mye om og men fant vi endelig fram, og da var jeg så forfrosset at det nesten var til å gråte av.
Deretter trasket vi til Storsenteret for å hente pakken min, noe som kostet meg 322 kr. Men. Det er helt sikkert verdt det, for da har jeg noe å bedrive den fabelaktige tiden min med.

Annika og Gunn - Iren. VAKKERT.

Panduro pakken veide 4.4 kg, og jeg måtte drasse den med meg igjennom hele byen og opp bakkene til Villaveien, og nei, det er ikke noen hemmelighet at jeg var forferdelig sliten i armene og tissetrengt da jeg endelig etter mye fram og tilbake, kom meg inn døren og opp trappen hjemme. Det er få ting som er så deilig som å komme hjem, få varmen i iskalde fingre og gå på do.
Pakken så forresten slik ut:

Og innholdet var omentrent slik:
1 stk Quick Knit small, 2 pakker med noen kortgreier, maling, duppeditter, tråd, perler, tresko (hvorfor jeg fikk det, aner jeg ikke), dørskilt, noen scrapbooking greiser, gullband, dørskilt, søte trefigurer og gudene vet hva. Jeg er fornøyd og jeg gleder meg til å lage de planlagte leggvarmerene mine med den nye Quick Knit greia. Jepp.

Ellers har jeg sett på Jakten på Kjærligheten, Nyhetene, Grey's, Samthana (aner ikke hvordan det skrives), og... etellerannet. Jeg er trett uten å være trett, og i morgen skal jeg til VOP og T klokken 12. Kan ikke si at jeg gleder meg så veldig.

0 kommentarer:

Related Posts with Thumbnails

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com



Bloglovin'

Follow La vita e bella
Follow La vita e bella

Blog Archive