Orkidéen min , som er av plast - fordi sånne blomster visner ikke, og trenger ikke å finne veien til søppelbøtta, står i vinduet på stuekjøkkenet mitt. Jeg ser på den hver eneste dag. Hver eneste. Det er ikke fritt for at jeg tenker på henne og på årene som har gått, og jeg tenker på hva hun har gjort for meg. Hun er et av disse menneskene som gir meg tro og håp på at samtaler faktisk fungerer - og det gir meg en viss motivasjon til å gjøre et nytt forsøk med denne nye T dama her i Narvik.

I blant savner jeg henne, men det er ikke så mye å gjøre med det. Farvel gjør vondt, og det vil det alltid gjøre, spesielt når man vet at sjansen for at man treffes igjen er minimal. Men sånn er det og sånn er livet.