Hjem, kjære hjem! Tror jeg i alle fall...?
Dagen er kommet og jeg har skrevet meg ut, pakket sakene mine og forlatt galehuset. Det føles både godt og litt rart at jeg ikke skal tilbake dit, for det har jo tross alt vært "hjemmet" mitt i omentrent tre måneder. I natt skal jeg sove i senga mi, på soverommet mitt nede i underetasjen for første gang på veldig veldig lenge.

Så. Hvordan er livet er ute?
Det vet jeg i grunnen ikke. Jeg har ikke rukket å gjøre så mye enda: er tilbake i skinnsofaen med datamaskinen på fanget - akkurat sånn som jeg forlot min kjære venn den 20.mai 2008. Heldigvis er jeg ikke FASTLÅST i sofaen, for jeg orker jo i det minste å røre meg. Og dessuten har jeg akkurat spist middag; og jeg må bite tennene mine sammen for å overbevise meg selv at middag faktisk ER nødvendig. "Middag er viktig, Annika, du må spise middag, kjempeviktig." Ja, og det er jo faktisk sant. Det ville jo vært en smule teit av meg å begynne å tulle allerede i dag, nå som jeg akkurat har kommet ut til friheten igjen.

Men litt har jeg da rukket å gjort. Sandra og jeg var på Jekta en tur og vi trasket rundt i timevis på jakt etter hårfarge og mascara. Ikke at jeg har så kjempemye bruk for noen av delene (jeg burde spare penger), og så har jeg vært innom Spaceworld på Nerstranda for å ordne noe med mobilen jeg kjøpte i går. For ja, jeg har kjøpt ny mobil. Den er sort og radmager og fin, og er en sånn musikktelefon. Dessverre kan jeg ikke bruke den før den 19.august på grunn av noe rot. Æsj.

Når alt kommer til alt er jeg litt usikker på hva jeg skal finne på resten av dagen. Jeg må pakke ut tingene mine, rydde litt og sånn, og så tenker jeg at jeg skal farge håret. Egentlig hadde jeg lyst til å dra til Inger, se på film og diverse som vi pleide å gjøre hver helg før jeg ble stuet bort, men så er hun dessverre på jobb, så da blir det litt vanskelig. Dessuten skal David og Greg ha en sånn "flyttefest" ting i kveld - men jeg er litt usikker på om jeg skal dra.