Jeg hadde ikke trodd at det var mulig: men jeg har faktisk en form for hjemlengsel - til tross for at jeg befinner meg i samme by som mamma og pappa og søsknene mine. Jeg har ikke sett huset mitt på uker, og jeg savner Caro, hunden vår, og senga mi. Savner vannkokeren og kaffetrakteren, dusjen, og alt det andre.
De har satt opp trampolina, og jeg har ikke engang fått muligheten til å ta årets første "Hoppetur". Greit nok; det er trampoline her også - men jeg får ikke bruke den. Og hvis jeg snakker meg til noen minutter med hopping, får jeg ikke gjøre noe annet resten av dagen. Hvor herlig er ikke det?

Det er sol i dag også. Jeg, to ansatte og T har vært i byen. Det var dødsmasse mennesker der, bruktmarked, internasjonal mat, og flere stander med diverse duppeditter. Jeg tok en veldig vanskelig test om HIV/AIDS der man vissnok kunne vinne kinobilletter eller noe tull og stakk av med et par Dumlesjokolader til hun ene som jobber her.
Deretter var vi en tur på Paletten, drakk kaffe og gjorde et forsøk på å nyte "sommervarmen". Joda, 14 grader i skyggen er faktisk sommer her nord.

Sommer. Sommer. Sommer. Jeg har et lite håp om å få dra til Kreta: for jeg har ombestemt meg nå. Jeg VIL til Kreta, og jeg skal kjempe med nebb og klør til de lar meg dra. Ingen har godt av å sitte inneburet en hel sommerferie - og hvis man liksom ikke har vært nok nedstemt fra før av, så blir man i alle fall det da. Helt sikkert!

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre i kveld. Jeg har ingen planer - egentlig har jeg lyst til å dra på shopping med mamma eller et eller annet, men hun har nattevakt og noe sånt med pappa kommer ikke akkurat på tale. Menn + handling = HURRA.