onsdag
Lenge siden sist, gitt!
7/11/2012 05:27:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Når sant skal sies, har jeg faktisk avsluttet denne bloggen og det holder jeg fortsatt på. Vi kommer alle til et punkt i livet der vi trenger å gå videre, og for meg var en av disse "gå videre i livet" å avslutte denne bloggen som jeg har skrevet på i 4 år. Nå har jeg vært borte i mange, mange måneder - men jeg håper jo at noen av dere husker meg fortsatt!
Årsaken til at jeg er innom for å publisere et innlegg, er nemlig fordi jeg har opprettet en ny blogg. Den kan leses her. Den er fortsatt i oppstartfasen og jeg sliter litt med å bli kjent med en ny bloggplatform.
Jeg har ordnet med bloglovin' og kommer til å overføre alle følgerene over til den nye bloggen min.
Håper alle har en fin sommer!
Årsaken til at jeg er innom for å publisere et innlegg, er nemlig fordi jeg har opprettet en ny blogg. Den kan leses her. Den er fortsatt i oppstartfasen og jeg sliter litt med å bli kjent med en ny bloggplatform.
Jeg har ordnet med bloglovin' og kommer til å overføre alle følgerene over til den nye bloggen min.
Håper alle har en fin sommer!
End of an era.
3/14/2012 08:44:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
ss.jpg)
I've been to hell and it looked just like heaven,
I made a friend and I felt forgiven, like you, and everyone else.
I made a friend and I felt forgiven, like you, and everyone else.
Jeg starter begynnelsen på slutten med et utdrag fra en av sangene til Beth Hart. For det er nettopp det dette er; begynnelsen på slutten. Disse ordene, disse setningene. Slutten har nok ligget i kortene en stund, i alle fall for meg.
Bloggen har fungert som en støtte i snart fire år. Da jeg opprettet den i mai 2008, like før jeg ble innlagt på ungdomspsykiatrisk for 2.gang, skulle denne bloggen bare formidle hva jeg drev med. Hverdagsliv, ting, sånt som egentlig er fullstendig uinteressant. Men den vokste seg til så mye mer. Bloggen ble en del av behandlingen på Capio, en del av avslutningen, en del av alle kapitlene i bøkene jeg har skrevet etterpå. Liv og dager som har nok innhold til å fylle flere romaner.
I snart fire år har jeg delt meg. Å skrive åpent om det som er vanskelig har vært en utfordring. Samtidig har det vært med på å gjøre meg sterkere: uten denne bloggen, en åpen blogg som alle kunne lese, ville jeg neppe kommet hit i dag. På grunn av en skriftlig åpenhet, lærte jeg meg å snakke om det til mine nærmeste. Åpenhet er en styrke. Kanskje min største.
Så jeg vil takke. For dette er slutten på annika-braliv.com. Dette er det siste innlegget jeg kommer til å publisere her. Tiden er moden for å si farvel, for å lukke portene. Bloggen kommer til å bli værende; den er et bibliotek, mitt bibliotek - nesten 2000 innlegg om livet. Om det å jobbe med "prosjekt leve".
Takk. Takk for alt dere har vært for meg. Takk for at dere har fulgt meg i gode dager, i dårlige dager, backet meg opp og takk til dere som har funnet noe fornuftig i tekstene mine som kanskje kan ha vært med på å bringe dere videre. Fortsett å kjempe. Fortsett å håpe. Og viktigst av alt: tro på dere selv.
Takk.
Etiketter:
tirsdag
Om hvorfor jeg går.
2/14/2012 06:14:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
"Går du?" sier noen på nord-norsk, og ser på meg i det jeg kler på meg den røde kåpa og slenger sekken på ryggen. Jeg nikker.
"Koffør det? Du får jo fravær og ingen bryr seg om du ikke har gjort det vi holdt på med i går." Jeg rister på hodet og nikker om hverandre, nikker og rister og stotrer fram noen ord som egentlig ikke er av betydning, fordi ingen skjønner eller forstår dem allikevel. Det er ikke vits å forklare seg. For hvordan forklarer man seg for noen som ikke forstår: "Det spille ingen rolle. Æ går..."
Og jeg går. Mennesker sitter i klasserommet som spørsmålstegn, undrende, vurderende og lurer på hvorfor Annika forsvinner nok en gang. Hvorfor blir hun ikke? Hvorfor forsvinner hun? Hvorfor er hun borte hele tiden? Hvorfor?
Jeg vet at de lurer. Jeg vet at de vurderer meg og tror at jeg er lat. Tror at det handler om at jeg ikke orker. At jeg er umotivert, at jeg er drittlei av skolen, at jeg har for mye å gjøre, at jeg ikke vil være der mer. Sånn er det ikke. Det er ikke realitetene.
Men jeg skulle ønske det var slik. Jeg skulle ønske sannheten var at jeg faktisk er drittlei og umotivert og at jeg ikke orker å sitte ved pulten min mer. Jeg skulle ønske det var slik. For det er så mye bedre enn sånn som det faktisk er.
For det handler ikke om skolen, det handler ikke om prestasjoner eller karakterer eller mye pensum å gjøre. Det er ikke det det handler om.
Det handler om meg. Det er derfor jeg går.
Jeg går fordi det gjør vondt å puste. Det gjør vondt å bevege seg ute blant mennesker. Det gjør vondt å ikke føle at jeg mestrer hverdagen. Jeg går fordi alt er kaos, fordi det eneste stedet jeg føler meg nesten ok er under dyna, går fordi jeg ikke takler å være alene på innsiden av meg, går fordi jeg er så sliten av å være, går fordi det gjør vondt, alt gjør vondt, jeg klarer ikke, jeg får ikke til og jeg går, jeg går fordi Mørkets Fyrste er dominerende, og han vil meg vondt og hjertet blør og fordi jeg ikke har det noe bra.
Jeg har det vondt.
Og jeg må sloss, jeg må sloss med hele meg, men jeg har ingenting å sloss med.
Det er derfor jeg går.
Fordi jeg går på tær, fordi jeg konstant har en voksende klump i brystet og fordi jeg vil gråte, og store jenter gråter ikke i offentlighet.
"Koffør det? Du får jo fravær og ingen bryr seg om du ikke har gjort det vi holdt på med i går." Jeg rister på hodet og nikker om hverandre, nikker og rister og stotrer fram noen ord som egentlig ikke er av betydning, fordi ingen skjønner eller forstår dem allikevel. Det er ikke vits å forklare seg. For hvordan forklarer man seg for noen som ikke forstår: "Det spille ingen rolle. Æ går..."
Og jeg går. Mennesker sitter i klasserommet som spørsmålstegn, undrende, vurderende og lurer på hvorfor Annika forsvinner nok en gang. Hvorfor blir hun ikke? Hvorfor forsvinner hun? Hvorfor er hun borte hele tiden? Hvorfor?
Jeg vet at de lurer. Jeg vet at de vurderer meg og tror at jeg er lat. Tror at det handler om at jeg ikke orker. At jeg er umotivert, at jeg er drittlei av skolen, at jeg har for mye å gjøre, at jeg ikke vil være der mer. Sånn er det ikke. Det er ikke realitetene.
Men jeg skulle ønske det var slik. Jeg skulle ønske sannheten var at jeg faktisk er drittlei og umotivert og at jeg ikke orker å sitte ved pulten min mer. Jeg skulle ønske det var slik. For det er så mye bedre enn sånn som det faktisk er.
For det handler ikke om skolen, det handler ikke om prestasjoner eller karakterer eller mye pensum å gjøre. Det er ikke det det handler om.
Det handler om meg. Det er derfor jeg går.
Jeg går fordi det gjør vondt å puste. Det gjør vondt å bevege seg ute blant mennesker. Det gjør vondt å ikke føle at jeg mestrer hverdagen. Jeg går fordi alt er kaos, fordi det eneste stedet jeg føler meg nesten ok er under dyna, går fordi jeg ikke takler å være alene på innsiden av meg, går fordi jeg er så sliten av å være, går fordi det gjør vondt, alt gjør vondt, jeg klarer ikke, jeg får ikke til og jeg går, jeg går fordi Mørkets Fyrste er dominerende, og han vil meg vondt og hjertet blør og fordi jeg ikke har det noe bra.
Jeg har det vondt.
Og jeg må sloss, jeg må sloss med hele meg, men jeg har ingenting å sloss med.
Det er derfor jeg går.
Fordi jeg går på tær, fordi jeg konstant har en voksende klump i brystet og fordi jeg vil gråte, og store jenter gråter ikke i offentlighet.
lørdag
IKS Tromsø
2/11/2012 05:01:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Hei hei hallo.
Som jeg tidligere så vidt har nevnt, holder IKS (Interessegruppen for kvinner med spiseforstyrrelser) å starte opp ett lokallag i hjembyen min, Tromsø. Dette er mildt sagt superflott og jeg synes det er så fint å få lov til å være med på oppstarten.
Nå har det seg sånn at vi har et noe begrenset tilbud enda, ting er ikke helt oppe og går, men det jobbes iherdig med saken.
Fra mandag 20.februar har vi faste telefontreffetider i IKS Tromsø. Telefonen vil være åpen hver mandag fra 19. - 21. Du kan ringe eller sende sms om du trenger en prat, informasjon eller vil avtale personlige samtaler. Sistnevnte er ikke helt klar enda, da vi ikke har et kontor, men vi håper det vil være klart i løpet av våren. Vi har taushetsplikt.
Gå inn på facebooksiden her for mer informasjon.
onsdag
Litt oppdatering fra livet og sånn.
2/01/2012 10:02:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Er litt reising denne uka, er litt fint og slitsomt på samme tid. Likevel har jeg ikke vært utenfor byen siden november, så det er helt greit å bevege litt på seg. Mandag dro jeg til Trondheim for å bidra til et forskningsprosjekt. Dette prosjektet kan leses om her. Det var lærerikt og så var det godt å møte noen av de fine folkene jeg jobber med i Mental Helse. I tillegg fikk jeg sove på et fint hotell i ei god seng.
bare for å sprite opp en ellers litt døll tekst litt. Ja, vet at bildet er skjevt.
Kom hjem i går kveld og rekker akkurat å være hjemme i underkant av to døgn før jeg skal sette meg på flyet sørover igjen. Kofferten er pakket og i morgen bærer det av gårde til Oslo og erfaringssamling med Venn1 (Mental Helse), noe jeg ser veldig fram til.
Ellers ser jeg sånn ut på en god dag, hvis noen lurte:
Var hos legen her i forrige uke og tok noen blodprøver, var egentlig alt jeg fikk ut av den timen, selv om jeg hadde mye mer på hjertet. Er ikke så flink til å si det som jeg er når jeg er på legekontor. Uansett: viste seg at jeg har lave jernlagre og lav blodprosent, og det kan jo kanskje forklare hvorfor jeg er så fryktelig trøtt og utslitt for tiden. Og hvorfor jeg har vært det i et halvt år.
1.februar og samordna opptak har åpnet. Jeg har søkt. Det var forresten et ganske stort øyeblikk som jeg har ventet på i mange år. I ni år trodde jeg at det var psykolog jeg skulle bli. Men det er det visst ikke allikevel. Jeg ombestemte meg for et par uker siden og la hele psykologdrømmen på hylla, i alle fall for nå. Så nå skal jeg bli sykepleier. Ja, jeg brukte ni år på å ville bli psykolog og ikke mer enn ei natt på å ombestemme meg.
Så sånn er det. Til høsten begynner jeg på sykepleierutdanninga.
Om en måned reiser jeg til Tunisia sammen med Camilla. Jeg gleder meg.
mandag
Alle snakker sant.
1/30/2012 09:50:00 a.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Jeg reiser til Trondheim i dag sammen med noen andre mennesker fra Mental Helse. Skal delta på et forskningsprosjekt der blant annet NAV skal være innblandet. Skal reise hit og dit hele uka, og jeg gleder meg veldig til å møte noen av folkene igjen.
Vil bare dele teksten til Siri Nilsen - Alle snakker sant:
Hvor skal du gå
Når alle veier fører til en vegg
Og i den veggen er et lite søkk
Fra gamle møter med ditt hode?
Hvem hører du på
Når alle snakker sant og sier hør
Og du har hørt det tusen ganger før?
Og du lurer på
Hvor skal du gå?
Du trenger en ny vei nå
Togene går
Og andre mennesker klarer fint
Riktig tog til riktig tid
Du våkner alltid opp i feil by
Hvor lenge holder et håp
Når du tror at du skal klare deg
Men beina bare vil en vei?
Og du lurer på
Hvor skal du gå?
Du trenger en ny vei nå
Når du ikke orker kjempe mer
Du lukker øynene og ser svart
Det mangler tegninger på ditt kart
Hvem skal du slå
Hvem skal overvinnes i duell
Når den eneste du møter er deg selv
Igjen og igjen?
Hvor mange ganger skal du gå
Den samme veien gang på gang
Fordi det er den eneste du kan?
Og du spør med din klareste stemme
Hvor skal du gå?
Hvor skal du gå?
Du trenger en ny vei nå
Vil bare dele teksten til Siri Nilsen - Alle snakker sant:
Hvor skal du gå
Når alle veier fører til en vegg
Og i den veggen er et lite søkk
Fra gamle møter med ditt hode?
Hvem hører du på
Når alle snakker sant og sier hør
Og du har hørt det tusen ganger før?
Og du lurer på
Hvor skal du gå?
Du trenger en ny vei nå
Togene går
Og andre mennesker klarer fint
Riktig tog til riktig tid
Du våkner alltid opp i feil by
Hvor lenge holder et håp
Når du tror at du skal klare deg
Men beina bare vil en vei?
Og du lurer på
Hvor skal du gå?
Du trenger en ny vei nå
Når du ikke orker kjempe mer
Du lukker øynene og ser svart
Det mangler tegninger på ditt kart
Hvem skal du slå
Hvem skal overvinnes i duell
Når den eneste du møter er deg selv
Igjen og igjen?
Hvor mange ganger skal du gå
Den samme veien gang på gang
Fordi det er den eneste du kan?
Og du spør med din klareste stemme
Hvor skal du gå?
Hvor skal du gå?
Du trenger en ny vei nå
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Bloglovin'
