torsdag
Tidligere anoreksi pasient vil bli blodgiver.
1/06/2011 10:01:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
"Stopp. Jeg er sliten. Hører du? STOPP. NÅ."
"Nei, du er aldeles ikke sliten. Du har akkurat begynt på skolen; du har fullført fire av fem dager, det er nada - ingenting. Du må gjøre lekser, gjøre skolearbeid, gjøre deg ferdig. Jobbe bra i grupper, være underholdende, huske å smile på skolen, du må dra på trening etterpå og du må ditt og du må datt. Det er viktig."
"Jeg har tenkt å fullføre den siste dagen i den første uka også, det er ikke det jeg mener. Men nå er jeg veldig sliten. Alle musklene i kroppen gjør vondt- 70% er garantert gangsperre etter harde treningsøkter, men de sistnevnte 30% som er igjen, det er ikke gangsperre. Jeg kan kjenne forskjellen. Gangsperre er godt - vondt. Dette er noe annet. Det som sitter i skuldrene er noe annet. Det som sitter i ryggen er noe annet. Litt gangsperre, men ikke bare. Det er stivt og vondt og ubehagelig. Smertene i skuldrene er forferdelige. Skjønner du? Det er anspenthet."
"Pøh. Du klarer mer, du greier mer enn det. Mennesket bruker aldri 100%, så du har GARANTERT mer å gå på."
"Jeg vet ikke, jeg. Nå er jeg sliten. Jeg må hvile."
Jeg er sliten. Så fryktelig, fryktelig sliten- og det er ikke på en god måte. Ikke av den nå-har-jeg-gjort-noe-godt-sliten eller nå-har-jeg-jobbet-bra- sliten. Noe annet. En fullstendig fysisk utmattelse som brer seg fra hodet til tærne og som overmanner hele meg. Selv om jeg skal på skolen i morgen, må jeg sette av hviletid. Selv om jeg ikke har gjort noe i jula, for det meste tilbrakt tre uker i senga eller på sofaen, kjenner jeg at det igjen er tid for å bremse litt opp. Av og til må jeg le litt når mennesker spør meg om hvor jeg får all energien min fra. Energi? Det er sånn jeg er. Høyt og lavt og alle veier. Noen dager går utmerket fordi energinivået mitt er sinnsykt; dager som er fargerike, dager der jeg snakker på innpust og utpust og i blant så mye at jeg blir sliten av meg selv. Men jeg blir fort sliten. Ikke like raskt som før, heldigvis, men det skal ikke så mye til. Årsaken til det er fordi jeg har vanskelig med å finne en mellomting. Jeg er ikke alltid like flink til å tolke signaler, ikke alltid like flink til å lytte til hva kroppen prøver å si. Det gjør sånn at jeg fort kan gå på en liten smell eller to.
De siste dagene har vært tøffe, uten unntak, men likevel ganske mye bedre enn mange andre dager tidligere. Jeg tok meg tidligere i dag i å tenke at denne januar-måneden kanskje, kanskje kan bli bedre enn alle tidligere januarmåneder fra 2003 og frem til nå. Januar pleier ikke å være en god måned for meg. Men, likevel, likevel ser jeg antydning til noe okei i horisonten, noe som kanskje lover godt. Lysglimt. Det er mange lysglimt, mange fine øyeblikk i hverdagene selv om det er hardt. Men, sånn som jeg føler det akkurat nå, det er ikke bra. Jeg antar det gjelder å passe seg. Jobbe videre med å finne en balanse som ikke er alt eller ingenting, og som gjør slik at jeg ikke blir helt psykisk utslitt.
Var forresten i blodbanken i dag. 1400 forlot jeg skolen og trasket til sykehuset, innpakket i den blå dunjakka fra Bergans, nesten klar for å dra på en av disse "kan jeg bli blodgiver?" undersøkelsene. For det var det jeg skulle i dag. Fylle ut et av disse skjemaene der det gjelder å svare så ærlig som mulig og helst så mange nei'er som mulig. Jo flere nei, jo større sjanse for å bli blodgiver. Såpass har jeg forstått. Og jeg hadde jo mine mistanker om at det ikke kom til å gå helt suverent, noe det heller ikke gjorde.
Jeg fant blodbanken en god stund før avtalt tid, fikk utlevert et fint skjema med noen spørsmål på, og krysset ut i hytt og gevær. Strøk over noen nei'er og krysset ut et og annet i JA- feltet. Man skal være ærlig. Da det ble min tur til å prate med en av de ansatte i blodbanken, som snakket som en velprogrammert datamaskin uten å trekke pusten, kom sannhetens øyeblikk. I alle fall nesten.
"ser du har krysset JA for at du, i løpet av livet ditt, har hatt alvorlig sykdom som ikke er nevnt på dette arket?" sa hun og så på meg.
Spørsmålet kom som ventet og uten å skamme meg noe særlig, trakk jeg bare på skuldrene og sa: "Jeg har hatt anoreksi."
Jeg forsto ikke helt hva jeg hadde sagt, før ordene hadde ramlet ut av munnen min. Har hatt. HAR HATT?!?? Og deretter begynte jeg å rødme. Mest fordi rynken i pannen til dama fortalte meg at hun var i tvil om jeg kunne få lov til å bli blodgiver, og selvfølgelig fordi jeg sa ordene som er fryktelig skumle, litt befriende og samtidig veldig merkelig. HAR HATT. Ferdig? Nei, langt i fra. Men jeg har altså ikke akkurat anoreksi lengre. Forstyrret, JA. Frisk? Nei. Hårfin balanse? definitivt. Plagsomme tanker? Ja, det kan jeg skrive under på.
Da jeg hadde fortalt dette kvinnemenneske om min tidligere "lille" problem, begynte jeg et forsøk på å ro meg i land. Hun måtte selvfølgelig spørre meg om jeg var frisk, og jeg hadde lyst til å si ja, men jeg er ikke så glad i å lyve. Jeg er ikke spesielt flink til det heller. Bare for meg selv.
"Fysisk sett er jeg helt frisk, altså... Men... jeg er ikke frisk på papiret. Har endel å jobbe med i hodet, men fysisk..............................................."
Hun begynte å bla i diverse manualer for ditten og datten. Det viste seg til slutt at man må være friskmeldt i TO år før man kan bli blodgiver. Flott. Siden jeg var ganske så klar på at jeg er i fin fysisk form, noe jeg også er, endte det med at hun ringte en lege for å litt rådgivning angående en tidligere anoreksipasient som gjerne vil bli blodgiver. Til slutt fikk jeg altså lov. På en betingelse: at jeg gir beskjed hvis jeg får tilbakefall.
Så klart. Jeg er klar over at det ikke er spesielt forsvarlig å tømme kroppen for en halvliter blod hvis man ikke får i seg nok næring. Lite næring er ikke spesielt bra for kroppen på noen måte.
Er blodprøvene mine okei, blir jeg nok kontaktet av blodbanken om en måneds tid eller sånn. Vi får se.
*
Føler at timeplanen er full. Føler meg fylt til randen med tusen ting som skal gjøres, ting som skal ordnes, skolearbeid som skal gjøres, og så skal jeg jo liksom jobbe med meg selv oppi alt det der.
"Nei, du er aldeles ikke sliten. Du har akkurat begynt på skolen; du har fullført fire av fem dager, det er nada - ingenting. Du må gjøre lekser, gjøre skolearbeid, gjøre deg ferdig. Jobbe bra i grupper, være underholdende, huske å smile på skolen, du må dra på trening etterpå og du må ditt og du må datt. Det er viktig."
"Jeg har tenkt å fullføre den siste dagen i den første uka også, det er ikke det jeg mener. Men nå er jeg veldig sliten. Alle musklene i kroppen gjør vondt- 70% er garantert gangsperre etter harde treningsøkter, men de sistnevnte 30% som er igjen, det er ikke gangsperre. Jeg kan kjenne forskjellen. Gangsperre er godt - vondt. Dette er noe annet. Det som sitter i skuldrene er noe annet. Det som sitter i ryggen er noe annet. Litt gangsperre, men ikke bare. Det er stivt og vondt og ubehagelig. Smertene i skuldrene er forferdelige. Skjønner du? Det er anspenthet."
"Pøh. Du klarer mer, du greier mer enn det. Mennesket bruker aldri 100%, så du har GARANTERT mer å gå på."
"Jeg vet ikke, jeg. Nå er jeg sliten. Jeg må hvile."
Jeg er sliten. Så fryktelig, fryktelig sliten- og det er ikke på en god måte. Ikke av den nå-har-jeg-gjort-noe-godt-sliten eller nå-har-jeg-jobbet-bra- sliten. Noe annet. En fullstendig fysisk utmattelse som brer seg fra hodet til tærne og som overmanner hele meg. Selv om jeg skal på skolen i morgen, må jeg sette av hviletid. Selv om jeg ikke har gjort noe i jula, for det meste tilbrakt tre uker i senga eller på sofaen, kjenner jeg at det igjen er tid for å bremse litt opp. Av og til må jeg le litt når mennesker spør meg om hvor jeg får all energien min fra. Energi? Det er sånn jeg er. Høyt og lavt og alle veier. Noen dager går utmerket fordi energinivået mitt er sinnsykt; dager som er fargerike, dager der jeg snakker på innpust og utpust og i blant så mye at jeg blir sliten av meg selv. Men jeg blir fort sliten. Ikke like raskt som før, heldigvis, men det skal ikke så mye til. Årsaken til det er fordi jeg har vanskelig med å finne en mellomting. Jeg er ikke alltid like flink til å tolke signaler, ikke alltid like flink til å lytte til hva kroppen prøver å si. Det gjør sånn at jeg fort kan gå på en liten smell eller to.
De siste dagene har vært tøffe, uten unntak, men likevel ganske mye bedre enn mange andre dager tidligere. Jeg tok meg tidligere i dag i å tenke at denne januar-måneden kanskje, kanskje kan bli bedre enn alle tidligere januarmåneder fra 2003 og frem til nå. Januar pleier ikke å være en god måned for meg. Men, likevel, likevel ser jeg antydning til noe okei i horisonten, noe som kanskje lover godt. Lysglimt. Det er mange lysglimt, mange fine øyeblikk i hverdagene selv om det er hardt. Men, sånn som jeg føler det akkurat nå, det er ikke bra. Jeg antar det gjelder å passe seg. Jobbe videre med å finne en balanse som ikke er alt eller ingenting, og som gjør slik at jeg ikke blir helt psykisk utslitt.
Var forresten i blodbanken i dag. 1400 forlot jeg skolen og trasket til sykehuset, innpakket i den blå dunjakka fra Bergans, nesten klar for å dra på en av disse "kan jeg bli blodgiver?" undersøkelsene. For det var det jeg skulle i dag. Fylle ut et av disse skjemaene der det gjelder å svare så ærlig som mulig og helst så mange nei'er som mulig. Jo flere nei, jo større sjanse for å bli blodgiver. Såpass har jeg forstått. Og jeg hadde jo mine mistanker om at det ikke kom til å gå helt suverent, noe det heller ikke gjorde.
Jeg fant blodbanken en god stund før avtalt tid, fikk utlevert et fint skjema med noen spørsmål på, og krysset ut i hytt og gevær. Strøk over noen nei'er og krysset ut et og annet i JA- feltet. Man skal være ærlig. Da det ble min tur til å prate med en av de ansatte i blodbanken, som snakket som en velprogrammert datamaskin uten å trekke pusten, kom sannhetens øyeblikk. I alle fall nesten.
"ser du har krysset JA for at du, i løpet av livet ditt, har hatt alvorlig sykdom som ikke er nevnt på dette arket?" sa hun og så på meg.
Spørsmålet kom som ventet og uten å skamme meg noe særlig, trakk jeg bare på skuldrene og sa: "Jeg har hatt anoreksi."
Jeg forsto ikke helt hva jeg hadde sagt, før ordene hadde ramlet ut av munnen min. Har hatt. HAR HATT?!?? Og deretter begynte jeg å rødme. Mest fordi rynken i pannen til dama fortalte meg at hun var i tvil om jeg kunne få lov til å bli blodgiver, og selvfølgelig fordi jeg sa ordene som er fryktelig skumle, litt befriende og samtidig veldig merkelig. HAR HATT. Ferdig? Nei, langt i fra. Men jeg har altså ikke akkurat anoreksi lengre. Forstyrret, JA. Frisk? Nei. Hårfin balanse? definitivt. Plagsomme tanker? Ja, det kan jeg skrive under på.
Da jeg hadde fortalt dette kvinnemenneske om min tidligere "lille" problem, begynte jeg et forsøk på å ro meg i land. Hun måtte selvfølgelig spørre meg om jeg var frisk, og jeg hadde lyst til å si ja, men jeg er ikke så glad i å lyve. Jeg er ikke spesielt flink til det heller. Bare for meg selv.
"Fysisk sett er jeg helt frisk, altså... Men... jeg er ikke frisk på papiret. Har endel å jobbe med i hodet, men fysisk..............................................."
Hun begynte å bla i diverse manualer for ditten og datten. Det viste seg til slutt at man må være friskmeldt i TO år før man kan bli blodgiver. Flott. Siden jeg var ganske så klar på at jeg er i fin fysisk form, noe jeg også er, endte det med at hun ringte en lege for å litt rådgivning angående en tidligere anoreksipasient som gjerne vil bli blodgiver. Til slutt fikk jeg altså lov. På en betingelse: at jeg gir beskjed hvis jeg får tilbakefall.
Så klart. Jeg er klar over at det ikke er spesielt forsvarlig å tømme kroppen for en halvliter blod hvis man ikke får i seg nok næring. Lite næring er ikke spesielt bra for kroppen på noen måte.
Er blodprøvene mine okei, blir jeg nok kontaktet av blodbanken om en måneds tid eller sånn. Vi får se.
*
Føler at timeplanen er full. Føler meg fylt til randen med tusen ting som skal gjøres, ting som skal ordnes, skolearbeid som skal gjøres, og så skal jeg jo liksom jobbe med meg selv oppi alt det der.
Etiketter:
Livet
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
14 kommentarer:
Så flott om de forsøker å legge til rette for at også du kan bli blodgiver! Noen ganger, på sånne områder, kan det virke som de er mest opptatt av hva det står på papiret, fremfor om det er helsemessig forsvarlig for giver/mottaker av blodet.
Så lenge du sier ifra hvis du får tilbakefall, bør det vel ikke være noe problem. Så let's hope at du kan gi blod så det suser! :)
Jeg har selv lyst til å bli blodgiver (skulle til å skrive: har selv hatt anoreksi. heh..), og da jeg sjekket det (for et par år siden), sto det at man ikke kunne bli giver om man noen gang hadde hatt anoreksi. Så da har de kanskje forandret på det, da? :)
Piercinger er vel også ikke helt ok som blodgiver. Jæjæ. Jeg håper i alle fall å en gang kunne gi blod!
Og du..? Det er viktig å jobbe og stå på, men det er enda viktigere å ta de pausene man behøver for å klare den jobben. Ta vare på deg selv!<3
Har tenkt på å bli blodgiver selv. Men hvor 'frisk' må man være egentlig? Aner du om man kan gi blod når man har benskjørhet feks?
Wow, så flott at du fikk bli blodgiver likevel! Jeg prøvde for et år siden eller så, men fikk ikke.. Prøvde de samme argumentene som deg, men nei!
Kjipt, men kanskje en motivasjon til å kjempe seg ut av helvetet en gang for alle..
Håper det er en motivasjon for å forhindre tilbakefall for deg :)
Ta deg en pust i bakken,ikke glem deg selv oppi alt du tror du må..DU er viktigst!
Bra at de tilrettelegger,at du fikk et ja,men at du også må si ifra OM ting skulle gå feil vei igjen.
Hang in there Annika,og husk å gi deg selv pauser :)
klemmer
Hva sier foreldrene dine til at du vil forsøke å bli blodgiver? Støtter de deg, eller blir de sint og anklager deg for å ha mange rare ideer?
Grunnen til at jeg spør er fordi jeg selv har foreldre som alltid vil kjefte.
Seriøst, jeg ser bare vakre personligheter her, gjelder både bloggeren og alle i kommentarfeltet!
Grunnen til at dere føler dere som dere gjør er fordi deres personligheter ikke passer med vår sammfunnsmodell idag. Dere er uselviske personer, som ikke lar dere bli integrert i et konfliktsfullt samfunn med fokus på det materielle, sosial status og egoet.
Fokuset har rett og slett ikke noen viktighet i den substansielle virkelighet. Det samme gjelder de sosiale reglene, som også er en ren illusjon mennesket lever etter.
Fysikken som idag blir brukt til å få til teknologiske undre som bærbare datamaskiner bekrefter at den fysiske verden vi sanser er en illusjon. De fysiske lovene bryter rett og slett ned på mindre skala.
De nyeste teoriene strimgtheory, superstring-theory og M-theory, Som blandt annet er kjent gjennom bigbang theory (Sheldon Cooper jobber med det ^^), har så mange fellestrekk med buddhisme, new age og metafysikk. Dette er også en theori som har matematisk eleganse uten like, og har fått oppmerksomheten til verdens mest intelektuelle mennesker (bla. Stephen Hawkings.)
Med den nye fysikken så blir grunnen til at dere føler denne tomheten, fordi dere er så inteligente at dere innser at det er noe feil med verden rundt dere!
Det er fordi dere aldri har blitt lært hvordan verden virkelig fungerer, og fordi vitenskap som psykologi baserer seg utifra utdatert fysikk.
Fysikk er et fag som er universalt, derfor kan vi også integrere oppdagelsene vi finner i filosofi og andre viktige områder.
De nyeste theoriene avslører blandt annet, at man gjennom fokus har muligheten til å ta kontroll over sitt eget hode, og faktisk eliminere all tvil og alle regler, som blir skapt av vi prøver å tvinge oss inn i faste regler som blir basert på utdatert fysikk.
Det er dette som skaper tristhet. Fordi hvis vi tviler på oss selv så tar vi fra oss mulighetene våre, men hvis vi stoler 100% på oss selv så finner vi vår mening med livet.
Det jeg sier er at dere har evnen til å få til utrolige ting hvis dere er instillt på det. Denne bloggen i seg selv er et bevis på det, da den er et kunstverk i seg selv.
Jeg anbefaler derfor filmer som
Peacefull warrior:
For hele filmen:
http://thepiratebay.org/torrent/4451645/Peaceful.Warrior%5B2006%5DDvDrip%5BEng%5D-aXXo
For høydepunktene i filmen (spoiler alert!!):
http://www.youtube.com/watch?v=3T7rGBNiOWE
what the bleep do we know? (dokumentar/film om mulighetene innenfor kvantefysikk, som bærbare datamaskiner bruker)
http://thepiratebay.org/torrent/3597243/What_the_Bleep_do_we_Know.AVI
eller http://www.youtube.com/watch?v=tSk51Lp-vHU
The Elegant Universe (dokumentar som går igjennom historien til fysikk helt opp til nådagens stringtheory.)
http://thepiratebay.org/torrent/5065351/The_Elegant_Universe
eller http://www.youtube.com/watch?v=7NWoxdJ1sIk
Hilsen en person som var deprimert og inneslutta, men nå gløder av lykke, og brenner for fysikk. Alle fortjener lykke, og alle har evnen til å oppnå lykke! Så bare stå på og kjemp videre med å eliminere deres indre demoner! Dere vil klare det! Det er jeg 100% sikker på!
Seriøst, jeg ser bare vakre personligheter her, gjelder både bloggeren og alle i kommentarfeltet!
Grunnen til at dere føler dere som dere gjør er fordi deres personligheter ikke passer med vår sammfunnsmodell idag. Dere er uselviske personer, som ikke lar dere bli integrert i et konfliktsfullt samfunn med fokus på det materielle, sosial status og egoet.
Fokuset har rett og slett ikke noen viktighet i den substansielle virkelighet. Det samme gjelder de sosiale reglene, som også er en ren illusjon mennesket lever etter.
Fysikken som idag blir brukt til å få til teknologiske undre som bærbare datamaskiner bekrefter at den fysiske verden vi sanser er en illusjon. De fysiske lovene bryter rett og slett ned på mindre skala.
De nyeste teoriene strimgtheory, superstring-theory og M-theory, Som blandt annet er kjent gjennom bigbang theory (Sheldon Cooper jobber med det ^^), har så mange fellestrekk med buddhisme, new age og metafysikk. Dette er også en theori som har matematisk eleganse uten like, og har fått oppmerksomheten til verdens mest intelektuelle mennesker (bla. Stephen Hawkings.)
Med den nye fysikken så blir grunnen til at dere føler denne tomheten, fordi dere er så inteligente at dere innser at det er noe feil med verden rundt dere!
Det er fordi dere aldri har blitt lært hvordan verden virkelig fungerer, og fordi vitenskap som psykologi baserer seg utifra utdatert fysikk.
Fysikk er et fag som er universalt, derfor kan vi også integrere oppdagelsene vi finner i filosofi og andre viktige områder.
De nyeste theoriene avslører blandt annet, at man gjennom fokus har muligheten til å ta kontroll over sitt eget hode, og faktisk eliminere all tvil og alle regler, som blir skapt av vi prøver å tvinge oss inn i faste regler som blir basert på utdatert fysikk.
Det er dette som skaper tristhet. Fordi hvis vi tviler på oss selv så tar vi fra oss mulighetene våre, men hvis vi stoler 100% på oss selv så finner vi vår mening med livet.
Det jeg sier er at dere har evnen til å få til utrolige ting hvis dere er instillt på det. Denne bloggen i seg selv er et bevis på det, da den er et kunstverk i seg selv.
Jeg anbefaler derfor filmer som
Peacefull warrior:
For hele filmen:
http://thepiratebay.org/torrent/4451645/Peaceful.Warrior%5B2006%5DDvDrip%5BEng%5D-aXXo
For høydepunktene i filmen (spoiler alert!!):
http://www.youtube.com/watch?v=3T7rGBNiOWE
what the bleep do we know? (dokumentar/film om mulighetene innenfor kvantefysikk, som bærbare datamaskiner bruker)
http://thepiratebay.org/torrent/3597243/What_the_Bleep_do_we_Know.AVI
eller http://www.youtube.com/watch?v=tSk51Lp-vHU
The Elegant Universe (dokumentar som går igjennom historien til fysikk helt opp til nådagens stringtheory.)
http://thepiratebay.org/torrent/5065351/The_Elegant_Universe
eller http://www.youtube.com/watch?v=7NWoxdJ1sIk
Hilsen en person som var deprimert og inneslutta, men nå gløder av lykke, og brenner for fysikk. Alle fortjener lykke, og alle har evnen til å oppnå lykke! Så bare stå på og kjemp videre med å eliminere deres indre demoner! Dere vil klare det! Det er jeg 100% sikker på!
beklager dobbelpost, fikk feilmelding, og trodde ikke kommentaren ble posta.
Så flott at du kunne bli blodgiver :-) Håper du klarer å si i fra i dårlige perioder, det er veldig viktig. Gjør det samme selv, har gitt en gang :-)
Hei Annika!
Så supert at du fikk gi blod :-)
Nå skal jeg også prøve meg, har villet gi lenge, men trodde det ikke var lov. Kanskje det er andre lover i Irland. Takk for inspirasjon! Og fortsatt god helg (IKKE push deg for hardt!!!)
Å bli blodgiver er på en måte et kvalitetsstembel. Du er frisk nok og er god nok til å la andre mennesker som er i forskjellige helemessige kriser få nyte godt av ditt overskudd.
Så det er flott! krysser fingrene for at også blodprøvesvaret er bra slik at kroppen din kan miste litt blod uten at du vil lide av det.
Du er flott, og tren deg selv i å ikke være så flink i alt. Du trenger ikke å underholde andre, det er ikke din plikt. Det er heller ikke ditt ansvar at en gruppe fungerer, la andre ta ansvar. Å smile hele tiden kan oså være slitsom iallefall om man må anstrenge seg.
Du MÅ senke kravene til deg selv, prioriter det som er viktigst.
Å komme seg på skolen er et mål iseg selv, noe mer trenger du ikke å kreve av deg selv.
Sett deg opp en treningsplan som ikke er for tøff og følg den, prøv å finne treningsformer som gir velvære og glede.
Prioriter deg selv, tillat deg selv å ha dårlige dager, være nedstemt, men ikke tillat de dårlige dagene og følelsene å ta overhånd.
Ønsker deg mange fine dager i det nye året og er sikker på at om du tillater det blåser det er mild varm medvind i dagene som kommer.
Klem fra en som også har jobbet hardt i motvind
minda
Solveig: man kan gi blod hvis man har hatt anoreksi. Men det er noen regler for ditten og datten og så er det jo vektkrav for å i det hele tatt kunne bli blodgiver :-) <3
M: jeg vet ikke hvor frisk man må være. Helst HELT frisk i følge den dama jeg snakket med i blodbanken. Det vil si... friskmeldt. Jeg er jo ikke det, men siden jeg er normalvektig og sånn, fikk jeg til slutt lov.
Aner ikke om man kan bli det om man har beinskjørhet. Går jo an å kontakte en blodbank for å høre?
Nina: ja, håper at blodprøvesvarene er gode ;-)
Laila: Enig. Er veldig viktig å si fra. Ikke så veldig forsvarlig å gi blod med lavt blodsukker og alt som hører med når maten går dårlig.
Anonym: mine foreldre sier ikke så veldig mye om det. Jeg er jo tjue, så jeg gjør stort sett som jeg vil – men rådfører meg ofte med dem først allikevel. Som jeg har forstått, synes de det er helt okei.
:):tusen takk for en veldig lang, og fin kommentar.
Marthe: Det klarer jeg nok ;-) satser på det i alle fall!
Dinosau: Sjekk det ut! Kan hende det er andre regler i Irland enn i Norge.
Minda: tusen takk for en veldig fin kommentar!
Jeg har anorexi selv og jeg lurer bare på om det går ann å bli ferdig med det?