Ja, og så fikk jeg meg plutselig til å ringe den hersens poliklinikken.
"Hei, det er Annika A. som ringer," sa jeg, presenterte meg selv så godt det lot seg gjøre og prøvde å holde stemmen i sjakk for å skjule nervøsiteten som fylte hele meg.
"Ja, goddag," svarte dama i resepsjonen.
"... Jeg bare lurer på en ting..." presset jeg frem.
"Ja?"
"Jo... i begynnelsen av mai skal det ha blitt sendt ei henvisning fra en DPS i Bergen...."
"Hva er fødselsdatoen din?" spurte hun.
Jeg ramset opp fødselsdato, personnr., gjentok både etternavn og fornavn i riktig rekkefølge og ventet mens kontordama trykket inn informasjonen på datamaskinen i den andre enden av telefonen. Taste, taste.
"Hva var det du sa den DPS'en heter?"
Jeg gjentok det også. Blablablablabla. Dadidadida. Etter noen minutter fikk jeg det svaret, beskjeden jeg ikke hadde forventet å få. Ikke i det hele tatt.
"Nei..." sa hun, "det er ikke kommet noe hit. Vi pleier å se over slike henvisninger fortløpende og alt blir registrert i databasen."
"HVA?????"
"Ja. Det eneste som er registrert på deg her," sa hun og fortsatte å snakke etter en liten pause: "er noe som kom i 2009. Men det regner jeg med du har fått svar på for lenge siden."
For all del. Det var den greia med å få ordnet en form for oppfølging sist sommer da jeg skulle være borte fra Capio i fem, seks uker og den daværende behandleren min mente at det ikke var så dumt. Beskjeden den gangen var: Avslag. Vi anser det ikke som hensiktsmessig å sette i gang et tiltak. Det er 18.måneders (eller hva det nå enn var. Uker kanskje? Husker ikke) ventetid. Den gangen var det greit. Jeg forsto det; skulle være mye bortreist den sommeren og fem, seks uker går tross alt fort. Sånn sett var det ikke store poenget i det. MEN NÅ? Jeg skal være her i et år til. Et år som sikkert ikke blir så ille som jeg tenkte før jeg tok avgjørelsen.

"Åh," sa jeg. "Det skulle vært gjort... Og det skulle stått at det måtte komme i gang så snart som mulig."
"Du får kontakte de som skulle sende den henvisningen."
"Jeg får vel det. Takk skal du ha," sa jeg. Man takker selv om man ikke får det svaret man vil ha, bare sånn for høflighetensskyld selv om man, bokstavelig talt, har gråten i halsen. Gudbedremegveloghurramegrundt. Drit og dra. Hva er det for noe? Hvorfor i alle dager er det ikke blitt sendt ei eneste henvisning fra Bergen???? Er det sendt feil? Burde ikke være mulig. Det er bare en slik poliklinikk i Tromsø og det skal jaggumeg ikke mye til for å finne både adresse og telefonnummeret til stedet. Etter jeg hadde ringt og klaget min dypeste fortvilelse og nød til pappa, fant jeg frem telefonnummeret til DPS'en i Bergen. Selvfølgelig tok ingen telefonen.

Jeg har bare en ting å si (samme frase som broren min bruker hele tiden): Måtte alle sammen ta seg en bolle. To tette og ei bade hette. Ett smell og så er det kveld. Jeg må dessverre meddele at jeg, akkurat nå, ikke ser noe til et slag, så er det dag.