Jeg kan se for meg hvordan du kommer oppover gårdsplassen. Det er en av disse dagene der det regner og stormer som verst, til tross for at det er på Østlandet og til tross for at sola står midt på himmelen og strekker strålene sine så godt den kan. Strålene dens klarer ikke å finne veien hit inn, inn til meg, her jeg ligger kamuflert under en stor sort regnsky, under det røde pleddet i skinnsofaen i stua. For ja, det er skinnsofaer her også.
Jeg kan se for meg hvordan du stopper opp, usikker, for du har ventet lenge, og tro meg, jeg har ventet lengre på at denne dagen skulle komme. Og nå er du her, og jeg kjenner deg ikke, jeg vet ikke hvordan du ser ut og jeg aner ikke hvordan du føles. Føle. Du strekker deg fram, og ringer på den lille ringeklokka som er plassert på veggen ved siden av den hvite døra som bestandig står åpen, bortsett fra på kvelden etter klokken halv ti. Du ringer på, og igjennom uværsdottene og regnstormen, kan jeg høre hvordan du spør etter meg. Jeg kan høre hvordan du uttaler navnet mitt, og hvordan varmen fra stemmen din kryper bortover gangene i huset og inn under døren min.

Åh, som jeg har ventet på deg! Ventet på at du skulle komme for å hente meg, for å fortelle at det er nok nå, for å ta meg med av sted til noe annet, noe annerledes, noe fint. Noe nytt. Jeg vet ikke hvordan du klarer det, men du kommer inn i stua, blendene vakker og duften av deg, duften av sommervarme uten ullstrømpebukser, duften av epler med kanel og vårblomster i blomst fyller rommet mitt. "Hei, Annika," sier du og strekker ut hånden din, "Er du klar?"
"Jeg vet ikke, jeg," svarer jeg, men gir deg hånden min som har vokst seg stor og sterk i løpet av den siste tiden. Sterkere. Ikke enorm. Jeg kan se forskjellen nå. "Jo," sier jeg. "Jeg er klar." Og jeg reiser meg opp, jeg går ut av sofaen, ut av rommet, barbeint, for jeg trenger ikke sko, nei, egentlig trenger jeg ikke noe som helst, for nå har jeg jo deg og da er jeg tilfreds.

Det står noen personal i gangen når jeg kommer vandrende, hånd i hånd med deg og delvis avkledd. Jeg stopper opp, ser på dem og møter øynene deres og de smiler. "Drar du nå, Annika?" Jeg nikker. Nikker og smiler og ler mens jeg kaster på hodet sånn at håret faller bakover, for det har jammen meg rukket å bli langt igjen.
"Ja. Det gjør jeg. Nå drar jeg." Og deretter vandrer jeg ut den hvite døren sammen med deg, mens sola varmer meg midt i ansiktet og beina bærer kroppsvekten min når jeg går. Igjen er de sterke og rustet til å møte verden og livet og alt annet som måtte finnes der ute et sted.

Bak meg kan jeg høre summende stemmer. Stemmene til jenter med føtter som pipestilker, jenter med triste ansikt og tomme øyne som har kommet hit for å prøve og finne veien tilbake til noe levende igjen. "Hvem var det?" spør ei.
"Åh, det var bare Annika som dro avsted sammen med friheten, det," sier en av personalet mens hun lukker igjen døren. "Det blir deres tur også. Bare vent å se."