"Går du?" sier noen på nord-norsk, og ser på meg i det jeg kler på meg den røde kåpa og slenger sekken på ryggen. Jeg nikker.
"Koffør det? Du får jo fravær og ingen bryr seg om du ikke har gjort det vi holdt på med i går." Jeg rister på hodet og nikker om hverandre, nikker og rister og stotrer fram noen ord som egentlig ikke er av betydning, fordi ingen skjønner eller forstår dem allikevel. Det er ikke vits å forklare seg. For hvordan forklarer man seg for noen som ikke forstår: "Det spille ingen rolle. Æ går..."

Og jeg går. Mennesker sitter i klasserommet som spørsmålstegn, undrende, vurderende og lurer på hvorfor Annika forsvinner nok en gang. Hvorfor blir hun ikke? Hvorfor forsvinner hun? Hvorfor er hun borte hele tiden? Hvorfor?
Jeg vet at de lurer. Jeg vet at de vurderer meg og tror at jeg er lat. Tror at det handler om at jeg ikke orker. At jeg er umotivert, at jeg er drittlei av skolen, at jeg har for mye å gjøre, at jeg ikke vil være der mer. Sånn er det ikke. Det er ikke realitetene.

Men jeg skulle ønske det var slik. Jeg skulle ønske sannheten var at jeg faktisk er drittlei og umotivert og at jeg ikke orker å sitte ved pulten min mer. Jeg skulle ønske det var slik. For det er så mye bedre enn sånn som det faktisk er.
For det handler ikke om skolen, det handler ikke om prestasjoner eller karakterer eller mye pensum å gjøre. Det er ikke det det handler om.

Det handler om meg. Det er derfor jeg går.
Jeg går fordi det gjør vondt å puste. Det gjør vondt å bevege seg ute blant mennesker. Det gjør vondt å ikke føle at jeg mestrer hverdagen. Jeg går fordi alt er kaos, fordi det eneste stedet jeg føler meg nesten ok er under dyna, går fordi jeg ikke takler å være alene på innsiden av meg, går fordi jeg er så sliten av å være, går fordi det gjør vondt, alt gjør vondt, jeg klarer ikke, jeg får ikke til og jeg går, jeg går fordi Mørkets Fyrste er dominerende, og han vil meg vondt og hjertet blør og fordi jeg ikke har det noe bra.

Jeg har det vondt.
Og jeg må sloss, jeg må sloss med hele meg, men jeg har ingenting å sloss med.
Det er derfor jeg går.
Fordi jeg går på tær, fordi jeg konstant har en voksende klump i brystet og fordi jeg vil gråte, og store jenter gråter ikke i offentlighet.