i år er det fem år siden jeg gikk ut av ungdomsskolen. fem år siden hele meg ble fortalt og eksponert til uvitende foreldre og problematikken kom til syne. det er fem år siden jeg ble tatt til side i en engelsktime fordi jeg stormet ut med tårer i øynene, bare på grunn av en liten kommentar fra en medelev som egentlig ikke var vondt ment. "ja, det kan jo du gjøre, Annika. Du som ikke gjør noenting."
jeg var femten år. sliten og utbrent. jeg gråt om nettene og om dagene, lot timene passere mens jeg hørte på mørk musikk og heavy metal så høyt at sikringen til rommet mitt ble tatt ut. jeg var svart i klærne, svart innvendig og jeg prøvde, jeg prøvde så hardt å kle smerten utenpå.

men ingen så allikevel. ingen så og ingen visste hva som gjemte seg bak smilet, bak det bitre tonefallet senere kom frem etter jul i 10.klasse.
midt oppe i elendigheten var det en lærer. en lærer som så på meg med alvor i blikket, som tok ordene mine seriøst og som ikke feide noenting under teppet. selv i dag takker jeg henne for alt hun har gjort for meg. hadde det ikke vært for de timene vi satt sammen på et rom, på lærerværelset, ville jeg kanskje aldri fått hjelp. hadde det ikke vært for at jeg turte å la henne se desperasjonen og depresjonen som kvalte den femtenårige Annikaen på innsiden og som alt hadde gjort det i over to år, ville jeg kanskje ikke sittet her i dag.

så, takk. takk L for at du så meg. takk for samtaler, kafeturer og tid sammen. takk for at du trodde på ordene mine og at du forsto alvoret bak, selv om jeg pakket det inn i et "jeg klarer meg alltid."

takk.

dette er til deg. datert: 18.januar 2007 


"Men hun var der for meg. Hun var der for meg når jeg så vidt klarte å stå på bena, hun var der - og ga meg noen å snakke med. Hun brukte masse tid på å ordne opp i ting, og brukte masse tid på å få mamma og pappa til å forstå ting. Og på å forstå meg. Hun hjalp meg med å komme i gang med samtaler og slikt, sånn at kaoset skulle bli litt ryddigere. Uten henne vet jeg virkelig ikke hvor jeg hadde vært i dag, og jeg vet virkelig ikke hvordan ting ville utviklet seg. Det var allerede gått så mange, mange år, og jeg blir redd av å tenke på det. Etter mamma og pappa, er hun det voksne mennesket jeg er mest glad i, og som betyr mest for meg. Mange synes at det er merkelig at vi ennå har kontakt, men hun er der for meg. Ikke så mye, men mye nok til at jeg vet at hun er der, og jeg vet at hun bryr seg om meg. Jeg er så glad i henne, selv om ingen forstår hvorfor."