lørdag
Nå tør jeg: overspiseren.
5/14/2011 04:37:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Advarsel: Les med respekt. Det krever mye for å formidle dette.
Dette er, i likhet med innlegget "Kroppen min", et blogginnlegg jeg aldri hadde trodd jeg kom til å skrive. Ord som jeg har pakket bort og gjemt, en sannhet som for meg var så grusom at jeg ikke engang orket å forholde meg til realitetene - virkeligheten, det som var der og da, og som tok over livet mitt i en såpass stor grad og på en helt annen måte enn jeg hadde vært borti før. En brutal sannhet om syltynne Annika som forsvant, Annika som mennesker strøk over ryggen, etterfulgt av et "herregud, så tynn du er", sannheten om anorektiske Annika som ikke så på seg selv som anorektiker lengre, men som likevel var alvorlig undervektig og anorektisk i kroppen, og hadde rigide matvaner langt utenfor det normale. Til tross for at hun kunne ta seg en sjokoladebit eller spise en saftis i ny og ne uten å forkomme av angst.
Sannheten om hvordan "tynne Annika", hun som hadde vært tynn i mange mange år, plutselig ble "normale Annika" og fikk 100% av den lubne kroppen sin tilbake. For ja - jeg er ikke naturlig tynn. Jeg er lubben. Av natur. Jeg har alltid vært et rundt barn med bollekinn og rund mage, lår som går sammen og rumpe. Med kraftig beinbygning som kommer til syne bare jeg veier litt under det kroppen min ønsker å veie, er det ganske åpenbart at jeg ikke er tynn eller slank av natur. Det har jeg heller aldri vært - ikke før jeg fikk en spiseforstyrrelse og begravde livet mitt i anoreksien og mattanker og kalorier.
Det er sannheten. Og jeg ønsker å fortelle den. Realiteten om meg som jeg ikke har fortalt før, annet enn i kryptiske ord og setninger, uten å forklare hva som egentlig skjedde.
Jeg var redd. Jeg hadde så mye angst og var fylt med en helt enorm skam som begravde den jeg var; en fryktelig krisetilstand som fikk meg til å forsvinne, bli ekstremt deprimert, lettere suicidal og hva som verre er. Uansett: nå tør jeg. Og jeg skal fortelle. Ikke bare for min del, men også for lesernes. For jeg trodde at jeg var alene i hele verden om å ha det sånn som jeg hadde det, alene om å være "peise gal" på et annet nivå enn tidligere.
Men med nærmere undersøkelser har jeg forstått at jeg ikke er alene. Jeg er ikke den eneste som dette har skjedd med, jeg er ikke den eneste som har falt i fellen, jeg er ikke den eneste som har vært gjennom dette før. Det er ikke du heller. Det er nettopp derfor jeg velger å skrive.
here we go:
Dere som har fulgt bloggen min over kortere eller lengre tid, vet at jeg har vært syk i mange år. Flere av dere kjenner historien om deprimerte Annika, hun som ble syk i en alder av tretten. Noen av dere kjenner til historien min om panikkangst, angsten som dukket opp i en alder av 7 år og som jeg bar som en klump rundt halsen frem til jeg var tretten år. Da lettet det, men Mørkets Fyrste kom. Det er en lang historie som jeg ikke orker å gå i dybden av, fordi det ikke har så mye med dette å gjøre. Uansett: dere kjenner også historien om anorektiske Annika, hun som var radmager og som kunne dø, hun som bestemte seg for at nok var nok og dro til Capio Anoreksi senter i Fredrikstad for å bli bedre. For å se om hun, som ingen trodde på, også kunne bli flink. Dere har fulgt meg gjennom kamper, strider, nedturer og oppturer. Sett forandringene som kom og som passerte, endringene i tankemønster og livslysten som kom og gikk. Og dere har også vært vitne til krisefasen som dukket opp i slutten av oktober, men som jeg bevisst har valgt å kalle november-desember-januar-februar-mars-krisefasen. Dere har lest og dere har fulgt med. Uansett; til dere som ikke har det, spiller det ingen rolle. Det er sånn historien min er og det er sånn virkeligheten har vært for meg.
Men ting endrer seg. Noen ganger skjer det fryktelig fort.
Det gjorde det i mitt tilfelle.
Hvordan og når det begynte er vanskelig å sette fingeren på; det er vanskelig å forklare hvordan alt begynte for spiseforstyrrelsens vesen er komplisert og avansert; en monster og et udyr, en sykdomstilstand som selv faglærte bruker mange år på å forstå - og noen kommer ikke engang dit. Derfor er det også vanskelig for meg å beskrive hvordan det hele oppsto. Med en sykdomshistorie på x - antall år, der maten har vært et problem lenge før jeg ble diagnostisert, er det fortsatt vanskelig å beskrive.
Når man har en spiseforstyrrelse gjør man syke ting. Ting som ikke er definert som normal oppførsel for allmennheten, en tilstand som er så flau og skamfull og grusom at jeg har skammet meg mer enn jeg kan beskrive. Men jeg er ikke alene. En av disse er skjea ned i nugattiboksen, plukke ut rosiner fra posen med frokostblanding, slikke av skjeer, tallerkener, plukke opp peanøtter og potetgullflak fra gulvet, syke spisemønster, spisetider og så videre. Og kanskje var det der det begynte da det først tok av, denne overspisingen. Denne konstante higen etter mat, etter noe å stappe i meg, etter å fylle opp tomrommet som jeg ikke klarte å fylle med noen ting.
Jeg tror det begynte der. Med overlevelsen. For det er det behandleren jeg hadde på Capio kaller småspisingen. "Overlevelse."
Det har kommet og gått i perioder, og tok slutt da jeg var ferdig med behandlingen på Capio. Da var "tullspisingen" over, og jeg hadde det under kontroll. Jeg trengte det heller ikke, fordi jeg var flink til å spise nok og jevnlige måltider. Men etter som vekta gikk nedover, og jeg igjen havnet i en nedbrytningsfase, begynte jeg med nye overlevelsesmekanismer. Mekanismer som jeg ikke kunne kontrollere, som kroppen selv gjorde. Det begynte etter folkehøgskolen. Som et middel for å holde vekta stabil før jeg skulle til Egypt, slik at varmen ikke tok knekken på meg. Som svært tynn og lettere dehydrert, skal det ikke så mye til før vekta raser. Det ville jeg ikke. Mer vektnedgang var synonymt med tilbake til monsteret, og jeg ville ikke. Jeg ville holde meg unna. I tillegg var det også snakk om å bli innlagt i den perioden. Igjen. Jeg var tynn og skjør, og foreldrene mine var redde. De ønsket at jeg skulle legges inn i Bodø for å få maten tilbake på kjør. Det ble det ingenting av.
Da det ble høst ble ting vanskelig. Ikke deprimert - vanskelig, men jeg var nedstemt og det skjedde mye. Ny skole, nye mennesker, flytting, ny behandling, stress, kaos, ting som jeg ikke kunne kontrollere og som skjedde allikevel. Jeg kompenserte med å spise. Spise alt jeg kom over; i enorme mengder. En boks potetsalat, 400 g sjokolade om dagen, en boks honning, en hel hvitost, en hel brunost, et kilo nøtter, et brød - ustanselige mengder som for andre er uforståelig. Uten å handle inn. Frossen mat fra fryseren, matrester, mat fra matsøpla, skrapte fat og det hele var helt ute av kontroll. Jeg begynte å trene mer for å kompensere: styrketrening på styrketrening, og muskelmassen økte naturligvis. Jeg la på meg. Ikke bare ett eller to kilo, ikke bare ti heller. Hele tiden gråt jeg, var hysterisk, var ute av kontroll og var så deprimert og skamfull at jeg ikke ville eksistere mer. Jeg hadde mistet min identitet og min verdi som menneske.
Jeg prøvde alt. Nye slankekurer, men det fungerte ikke. Det ble desember, jeg spiste en boks pepperkaker, en hel deig, jeg rante julekakeboksene hjemme hos mamma og pappa da ingen så, spiste ustanselige mengder av frossen kake i fryseren - og hver dag, hver dag skulle være den siste. Jeg utagerte, ble et monster av meg selv og utsatte familien min for ustanselig smerte.
Men den smerten jeg påførte dem, kunne ikke måles med den krisen jeg befant meg i. Det kunne ikke måles med min følelse av mangel på verdi, mitt konstante selvhat og min manglende kontroll. Jeg fikk meg ikke til å kaste opp.
Jeg var et kaos. Kaos uten like. Jeg var borte, ute av meg selv, og jeg kunne ikke gå ut. Jeg kunne ikke gå til legen, kunne ikke treffe mennesker, kunne ikke vise meg. Jeg kastet laptoper i gulvet, ødela mobiltelefonen min og varsellampene blinket. Telefoner hit og dit, fravær opp og ned og i mente, og et heidundrende kaotisk liv som ikke kan beskrives.
Selvskadingen eksploderte igjen. Og jeg kunne ikke prate. Jeg gråt, var ustanselig og ustoppelig, enormt utagerende og egentlig en fare for meg selv. Ingenting hjalp. Jeg var igjen i en fryktelig depresjon, en depresjon som hadde ødelagt livskvaliteten min, en spiseforstyrrelse som ikke kunne stoppes, en grusom tilværelse som jeg ikke unner noen.
Jeg hatet meg selv så mye. I fem måneder ønsket jeg bare å dø. I fem måneder var jeg ingenting. I fem måneder var jeg opphørt. I fem måneder var jeg levende død.
Kort fortalt og allikevel langt nok i massevis. 25 kilo senere, 100% av den tidligere Annika kroppen som jeg ikke kunne fordra, er jeg meg selv igjen. Med nye medisiner, nye ord i munnen og nye handlinger, har jeg en livskvalitet som ikke ligner noe jeg har hatt før. Oppturer og nedturer, men akseptknappen er der. Jeg er meg. Og jeg er rund i kinnene, lårene går sammen, jeg er ikke i nærheten av å være sylslank, jeg har pupper, hofter, mage og lår. Men jeg fungerer. Og folk aksepterer meg for den jeg er. Jeg har begynt å akseptere meg selv også. Jeg overspiser ikke lengre. Maten er ikke normal, men den er ikke overdådig. Med dårlig matlyst heller det litt andre veien, men jeg skammer meg ikke lengre.
Jeg har lært. Å gå gjennom en slik fase er ikke unormalt. For noen kan overspising være den siste fasen i en anoreksi eller bulimi. For meg var det det, og jeg er ikke alene.
Du er ikke alene. Husk det.
Ikke glem: det går over.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
39 kommentarer:
Så FANTASTISK tøft av deg, Annika! Jeg har slitt/sliter med anoreksi og har hatt syke perioder med overspising også. En sannhet som sjelden blir nevnt med den diagnosen.. Dessverre.
TAKK for innlegget!
Helligt innlegg! Takk <3
Annika, gratulerer. Du er deg selv, og du er god nok. Det finnes fremdeles fremtid, håp og enda mer fremtid.
Du er dessuten sterk! Og du skal ikke skamme deg. Du skal være stolt.
The best is yet to come, tenker jeg ofte når livet er litt grått.
Gratulerer og takk for at du delte dette.
Nina
Takk for at du skrev dette, Annika. Du er en inspirasjonskilde og legger igjen et stort håp hos meg som spiseforstyrret - og mange, mange andre. Du er så flott.
Takk.
Jeg heier på deg!
Kjære Annika!
Nei, du er ikke alene, det er ikke unormalt. Takk for at du deler dette, denne tvangshandlingen som bærer så ufattelig mye skam, sinne og tristhet. Jeg har vært der, er der fortsatt til tider hvor jeg nettopp har gått ned en del kilo. Opp og ned, og opp og ned. En frustrerende fase.
Jeg er glad for at du setter ord på dette, så bra som du gjør, for det er noe tøffe ting å blotte seg for.
Klem
Kjære Annika. Dette er det modigste, ærligste og råeste jeg kan huske å ha lest. Det er helt fantastisk sterkt gjort av deg å utlevere deg selv på den måten. Jeg har gått igjennom akkurat det samme selv nettopp, men frem til nå har jeg ikke klart å akseptere det. Jeg har fortsatt prøvd å se på meg selv som tynn. I alle fall tynnere enn andre. Men, du har så rett! Det blir jo bedre. Det er slik vi skal se ut! Tusen, tusen takk for at du åpnet øynene mine igjen.
Du er vakker, Annika. På alle plan og mulige måter. Jeg syns du ser dødsbra og selvsikker ut - det er så fint å se!
Stor klem fra Mia
Alt jeg kan si er TAKK. Jeg kan vel egentlig ikke beskrive min egen tilstand så mye annerledes enn din, bare at jeg ennå har dager hvor jeg sluker alt. Syke mengder.
20 kilo opp, bare av det. Fra tynne - en gang capio pasient - anorektikeren som ikke klarte legge på seg til overspiseren. Det er som en evig sirkel som ALDRI slutter..Uansett hvor syk man føler seg, feit man føler seg og redd for å bli "feitere" så klarer man ikke stoppe. Man blir jo aldri mett engang, og det er ikke normalt når man spiser hele brød, pepperkakebokser, yoghurtnøtter, sjokolade, og mere mat uten å ville stoppe.
Jeg bare lurer når det er over for meg også...
DU er tøff :)
Det står respekt av å skrive dette om seg selv. Den nakne sannheten. Tøft og modig av deg, og du deler med leserne og gir de samtidig et speil av hvordan det er slik at de ikke skal tro de er alene. Du har vært gjennom litt av en sykdomshistorie med berg-og-dalbane, men det ser heldigvis ut som om du har kommet gjennom det og er på god vei til å akseptere deg selv som du er. Jeg leser faktisk en som har fått respekt for seg selv og kroppen etter alt den har gått gjennom. Du er utrolig reflektert også! Jeg ser en vakker ung kvinne som har livet foran seg, med en bagasje som gir ballast og modenhet. Ønsker deg alt godt og at du nå endelig skal få ro i sjela til å nyte livet ditt fremover, ikke streve! Takk for at du deler så ærlig!
Siw
Tusen takk! Du aner ikke hvor mye det betyr at du tør å poste dette, slitt/sliter mye med det samme selv.
TUSEN TAKK. Du aner ikke hvor mye jeg setter pris på at du tør å dele dette. Slitt/sliter mye med det samme selv og skammen er enorm.
Åh, Annika. Fine, vakre, sterke og vannvittig modige Annika. Det fins verkeleg ingen grenser for kva du kan klare.
Eg visste du hadde hatt det veldig tøft desse månadene, men at du hadde det SÅ jævlig, det ante eg ikkje.
Og så kom du deg ut på andre sida..! Det er ingenting anna enn eit lite (stort) mirakel, tenker eg.
Love you! <3
Utrolig sterk lesning, Annika! Takk for at du deler med oss <3
kjære deg annika...! Kjenner meg så godt igjen i alt du beskriver i d innlegget. Har vært der selv og for meg opplevdes den perioden m overspising m/ og uten oppkast verre enn selve anoreksi-trollet.. M anoreksien følte jeg en viss kontroll og når jeg kom over i neste fase kom alle følelsene i takt m maten jeg putta inn.. Grusom, helt forferdelig følelse. Og som du skriver er ordene Flau-skamfull og grusom veldig korrekte... Jeg ble også treningsnarkoman etter fysiske-anoreksi-perioden og sliter m senskader etter mange år m overtrening. Er heldig som slipper rullestol sier sykepleieren og legen jeg snakker m..
Sykt bra skrevet! Du er modig som tør å legge ut dette, skjønner at det har krevd mye av deg å skrive så åpent. Kreds til deg for det!
Kjenner meg veldig igjen med det å gå å småspise.. Når jeg først begynnte å spise igjen tenkte jeg på mat KONSTANT, og har desverre tatt med meg litt av den småspisingen enda jeg er godt over normalvekt. Håper du klarer å holde spisingen på ett normalt nivå :)
Du er så tøff! Du er virkelig ett forbilde!
<3
Kjempebra innlegg, og takk for at du deler noe så personlig!
Har selv vært der, og det er greit å vite at man ikke er alene - kanskje spesielt for de som selv står midt i det samme.
Ja, Annika, du e et forbilde. Bare det å samle opp nok mot til å skrive et sånt innlegg må kreve mye av dæ, og det gjør nok inntrykk på alle som les det. Det e så beundringsverdig og tøft gjort. Vi har jo ikke møttes på ei stund, men det å lese bloggen din og merke at no, no har ho det bra, det gjør så godt. Du e en fantastisk person, kjære dæ, og fortjene så inderlig å ha det bra med dæ sjøl <3
Nå fikk jeg klump i halsen. Jeg er sikker på at dette innlegget betyr mye for mange, og det er utrolig modig gjort av deg å være så åpen og ærlig. Det er så utrolig bra at noen tørr å stå fram om sin skam, slik at andre kan vite at de ikke er alene. Jeg kjenner meg igjen i noe av det du skriver, og selv om jeg aldri har vært i denne fasen før, må jeg innrømme at jeg er redd for å komme dithen.
Jeg beundrer deg, Annika. På en helt spesiell måte.
Klem <3
Utrolig bra innlegg, Annika! :) Du er så flink til å skrive.
Du er modig! Jeg håper du får alt du ønsker deg her i livet. Det at du tør å skrive om dette er bare å ta av seg hatten.. Stå på:)
Hei!
Utrolig modig gjort av deg å skrive dette innlegget.
Har selv vært der og det var et sant helvete. For meg var det også slik at det var den siste fasen i spiseforstyrrelsen, etter både anoreksi og bulimi.
Du er tøff!
Lykke til videre=)
Dere er så flotte! Tusen, tusen takk for fine ord.
Ååååh, du aner ikke hvor letta jeg er nå! Tusen takk for at du er så modig og forteller dette. Sliter med det samme for tiden og har hatt veldig lyst til å krype tilbake til anoreksien. Men om det er sånn at det faktisk kanskje bare er siste fasen i dette helvete, da skal jeg jammen meg stå i det til det går over.
Du er en utrolig stor inspirasjon for meg.
Kjære Annika!
Du er så sterk, så modig. Jeg kjenner meg igjen i så mye.
Du er en stor inspirasjon. Og jeg liker så godt det du sier på slutten (i tillegg til at ingen av oss er alene) - om at folk aksepterer deg som den du er. Sånn føler jeg det også. Jeg har gjemt meg vekk så lenge, begravet i skam og dritt, og nå, når jeg spiser og lever igjen - når jeg gjør alt det jeg trodde jeg ikke fortjente, så føler jeg også at folk aksepterer meg for den jeg er. Og det er liksom greit. Å være bare meg.
Fantastisk innlegg. Jeg har lest tre ganger... glad det ikke forsvant etter alt blogspot-tullet.
Takk for at du delte. Dette betyr mye for mange. Meg inkludert.
Takk! Stor klem Kristine
utrolig tøft skrevet, heftig imponert!
Du er på ingen måte alene, jeg er heller ikke naturlig tynn, jeg har kraftig benbygning og elendige gener.
Jeg har anoreksi, men er ikke syltynn på noen måte, fordi jeg har forsøkt å leve normalt for at foreldrene mine ikke skulle lide. Men det går bare enn så lenge.
Nå er det tilbake på anoreksikjøret igjen, fordi jeg ikke orker mer.
Men jeg har også overspist, men kastet det opp etter på. samtidig vet jeg hvordan det føles å hate seg selv så intenst at du ikke vil være mer.
beundrer deg virkelig for at du turte å skrive dette og at du faktisk er i ferd med å akseptere deg selv som du er, helt sikkert nydelig (kjenner deg jo ikke, men skriver du slik kan jeg ikke forestille meg noe annet)
stå på, du er ikke alene
<3
Dette var veldig imponerende annika. Pusten min var i halsen da jeg leste innlegget ditt.
Selv har anoreksien alltid endt med bulimi, men denne gangen.. Denne gangen, annika - så har jeg virkelig tro på at jeg skal klare det, klare å komme ut på andre siden, og ikke inn i en annen spiseforstyrrelse.
du er vakker, du er god <3
(btw: jeg leste innlegget ditt med en gang det ble publisert, jeg la inn en laaaang kommentar, men så ville ikke nettet ta i mot det -_- fryktelig irriterende)
jeg føler for å legge igjen en kommentar her. du er ufattelig tøff, annika. tenk at du har kommet så langt som du har! jeg har fulgt deg sia du blogga på sol, sia du var aktiv på skrivebua, og jeg blir så inderlig glad når jeg ser hvordan du tar ting nå.
du har kommet lang, annika, takk for at du er så åpen om alt det vonde OG alt det fine. du er vakker på så mange nivåer! <3
TAKK ANNIKA! Jeg har akkurat begynt som dette etter en innleggelse på 8mnd med restriktiv anoreksi. Nå er jeg REDD, jeg har ikke skjønt hva som har skjedd med meg og jeg trodde jeg var den eneste i hele verden. Jeg skammer meg så fælt at jeg ikke har turt å si det til noen i hele verden. aldri, ikke behandlerene mine, ingen.
Når jeg leser dette ser jeg et håp - det er ikke bare meg og som du skrev: det går over. For meg har du gjørt verdens største forskjell i dag. TUSEN TAKK - du forandret meg og livet mitt akkurat nå. <3
Jeg må bare si tusen takk for at du skrev dette innlegget. Er første gang jeg er innom bloggen din i dag, og jeg kunne ikke blitt mer letta av å lese det du har skrevet. Jeg hadde spiseforstyrrelser for noen år siden, i en alder av 13, så jeg vet hvordan det er. Heldigvis er jeg over det nå, men jeg trodde jeg var helt rar og unormal. Jeg visste ikke at overspisingen var en del, eller siste del, av dette. Hadde veldig lyst til å få "kontroll" over livet mitt igjen ved å slutte å spise, så jeg skjønte virkelig ikke hvorfor jeg spiste alt jeg kom over. Veldig fint å høre at det er flere enn meg!
Lykke til videre, og stå på! Jeg har tro på deg :)
Så utrolig bra skrevet!! Ekte og ærlig! Du gir håp! Du fortjener bare det beste, flott er du!
dere er helt fantastiske!
Kjære deg! For et sant innlegg! Sitter her med tårer i øynene fordi jeg kjenner meg så godt igjen, er det virkelig fler? Dette var vanvittig sterkt å lese! Jeg har rett ikke ord fordi jeg vet hvor vanskelig det kan være. Jeg hadde det slik etter innleggelsen på spiseavdelingen i fjor, kan ha perioder nå også, men ikke så ekstreme. Det er en forferdelig tid når det er på. Jeg husker at jeg tenkte hva i all verden skal jeg spise etterpå, og hva etter det og hva etter der igjen. Vanvittig vanskelig! Jeg har tro på deg Annika! Du er ei fantastisk jente <333
- jeg fikk plutselig mer å legge til, beklager at jeg ikke tenkte å skrive det i samme kommentar! Jeg tenker og har jobbet med tanken at når man sliter med spiseforstyrrelser, i vårt tilfelle anoreksi er det så mye man ikke tillater seg å spise. Man tyner kroppen på det ytterste og til slutt i alle fall jeg fikke jeg lyst på at jeg spiste før. Jeg planla når jeg skulle spise hva og var helt fra meg hvis noe gikk i mot meg. <3 tenker mye på deg! Flott at du klarer å dele dette!
Jeg har prøvd å kommentere her flere ganger, og endelig fungerer det! Har sikkert prøvd fem ganger, uten at kommentaren ville legges ut..
Husker ikke heelt hva jeg skrev, men vil i alle fall gi en gedigen TOMMEL OPP! Det er så herlig at du skriver dette, er åpen og ærlig. Dette er viktig.
Og du er ikke alene, det har du vel innsett selv. Jeg kan fortelle at jeg også har vært der. Anorektiske Solveig som unngikk mat for alt i verden, proppet plutselig i seg til hun var så full i magen at det ikke var forsvarlig å bevege seg. Overlevelse, sa du? I think so. Ser jeg sånn på det, er det lettere å akseptere.
Uansett hva, anorektiske Solveig har hatt en hemmelighet, og det forble en hemmelighet lenge. Nettopp på grunn av det du skriver: skam. Jeg var anorektiske Solveig, ikke bulemiske Solveig. "Alle" kjente meg som hun som ikke spiste, ikke ante de hvilken mengde jeg puttet i meg på kveldene i hybelen, frem og tilbake mellom kjøkken og toalett.
Nå er det derimot (heldigvis!) mye roligere på den fronten.
Skammen er stor. Behandlere vet nå, men familien vet ikke.
Jeg er veldig enig, dette må det bli snakket mer om! Kanskje tør jeg også etterhvert. Kanskje finner jeg mot til å skrive om mine erfaringer på min halvveis helveis tørrlagte blogg.
Uansett.. Tommel OPP for at du har et så stort mot. Heia deg!
Og du? Har du tenkt på å sende dette til Kvinnekraft? Er det et sted sånt i alle fall kunne blitt tatt opp oftere, er det i IKS!
Klem fra meg!
wow! utrolig bra skrevet...!
åh, jeg blir helt rørt når jeg leser ordene deres. tusen takk for så mange flotte kommentarer og takk for støttende ord!
dere er en herlig gjeng.
En sf kan virkelig få et skikkelig hardt grep,og den får en til å gjøre helt desperate handlinger som andre igjen ikke kan fatte er mulig å gjøre en gang. Du har kommet en lang vei Annika,du har kjempet og beseiret mange demoner. Jeg er stol av deg <3
tusen, tusen takk!
Har lest dette før,men fant tilbake til det nå. Fordi nå betyr det så mye mer. Fordi nå er jeg midt oppi det selv, i motsetning til første gang når jeg var i helt andre enden av skalaen. Takk for at du fikk meg tilå forstå at jeg ikke hadde "kilkka" totalt, at jeg ikke er alene. Det hjelper så mye mer enn man skulle tro at noen andre tør åinnrømme at de har vært der selv, og at noen sier at det faktisk går over.Selvom det kan være vanskelig å tro på...