Aksept. Aksept. Aksept. Aksepter. Kom igjen, bare aksepter. Bare la det være en del av deg. Ikke la det gå til hodet. La det være en del av alle historiene du har vært med i. La det være en bit av  erfaringene du bærer med deg på veien; la det være en del av den kunnskapen du holder i hjertet. Ikke la det bite seg inn i hjernebarken, skape destruktive tanker - en tankegang du helst ikke lengre skal tenke. Annika, aksepter. Aksept. Det er ikke deg det er noe galt med. Det er ikke deg. Det er verden, det er verdenshistorien, menneskeheten. Ikke deg, ikke deg alene. Du er ikke roten til alt vondt. Du er ikke elendigheten på to bein. Du er ikke det. Historien din er nok til tretti bøker med tanker og refleksjoner, en serie med skrekkromaner og scenarioer som kunne skremt vettet av selv den minst uredde. Alle kunne vært kalt "min kamp". Annikas kamp. Kampen for å leve. Kampen for tilværelsen. Kampen mot følelsene, kampen mot galskapen, kampen mot maskineriet som alltid er i høygir. Kampen for deg selv er den viktigste. Vær glad i deg selv.


noen ganger kan jeg ikke. kan ikke puste, kan ikke akseptere, kan ikke kjempe, kan ikke være helten, kan ikke være inspirasjonen, kan ikke skrive tekster som får omverdenen til å bli motivert, klarer ikke å bli gjenkjent på veien eller på butikken. noen ganger kan jeg ikke. kan ikke være flinke Annika, hun flinke som får gode karakterer, hun som blir kalt nerd på et nach, hun som smiler og stråler og gliser, hun som danser og som sier meningene sine, hun som kjemper og prater og forteller. noen ganger kan jeg ikke. kan ikke være nok for meg selv, kan ikke være nok for mitt eget liv, kan ikke være nok for å børste håret eller ta på mascara, kan ikke møte det sorte blikket i speilet, kan ikke, kan ikke.
noen ganger kan jeg ikke. for forventningene henger som et lodd rundt halsen; forventningene for hva jeg kunne blitt hvis jeg ville - ordene, ordene til mattelæreren i 10.klasse sitter fortsatt spikret til hjernebarken, surrer rundt i hjernevæske og hjerneceller "det blir så spennende å se hva du blir når du blir stor."  Så spennende. Noen ganger vil jeg bare hyle og skrike og slå så hardt i veggen at knoklene blir røde. Slå. La verden få se alt, se kaoset, se det som bor på innsiden, alle de tunge dagene, alle de dagene der "å være eller ikke være" tar opp så stor plass at jeg ikke kan fokusere på noe annet. Smerten jeg føler er aldri lik. Men alltid mye av det samme.

Det samme. Den samme smerten. Den samme klumpen som kommer; rivende, trampende og så tomheten, tomheten - den sugende følelsen av ingenting, akkurat som om ti tusen desperanter har vært på innsiden og revet ut alt som noen sinne har vært på innsiden av det mennesket jeg har vært. Det mennesket jeg alltid kommer til å være. Med en historie som jeg av og til ikke kan fordra. Historien min henger som en klamp rundt foten. Jeg er redd den. Redd for at den får meg til å frastøte meg mennesker; redd for at den ikke kommer til å være godkjent eller akseptert. Redd for at det kommer til å endre andres syn på meg som person. Åpenhet er en styrke, men av og til kan jeg ikke fordra alle ordene som ramler ut av munnen min hele tiden.

Noen ganger, noen ganger kryper jeg sammen på et sted der ingen kan se meg. Noen ganger kryper jeg sammen uten klær og skuer på skallet mitt - skallet, kroppen som jeg har påført så mye elendighet igjennom tidene og jeg gråter. Gråter når ingen ser, når ingen kan trøste, når ingen kan komme.
Ensomheten. Men jeg er vant til den. Vant til smerten, vant til å være alene.

Jeg kan ikke puste.