onsdag
Elsk meg hvis du tør.
5/18/2011 06:51:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
foto: Mikal
les med respekt. ordene kommer fra hjertet.
mennesket er et sosialt vesen. vi trenger andre mennesker - der er gjennom andre vi får bekreftelsen på oss selv og vår egen verdi. er det aldri noen der som kan fortelle at vi er noe; at vi er god nok, at vi er akseptert og elsket får vi også problemer med å elske oss selv.
"elsk meg hvis du tør," hvisker jeg til meg selv i det jeg legger på et nytt lag med en rødlig leppestift. Betrakter ansiktet mitt i speilet; de runde kinnene som ikke eksisterte for ett år siden - øynene som tidligere var så store på grunn av et radmagert ansikt har krympet og er rammet inn med våt eyeliner, øyenskygge og mascara. Jeg vil være vakker. Jeg trenger å være vakker. Om jeg ikke klarer å være det for meg selv, må jeg være det for noen andre. Jeg vil være henne, henne som blir sett og lagt merke til, om så bare for et øyeblikk eller en natt. Tidspunktet spiller ingen rolle. Varigheten kunne ikke brydd meg mindre. Det er øyeblikkene jeg streber etter; øyeblikkene jeg jakter på. Det spesielle, det fantastiske i det han eller hun ser på meg og jeg kan se, jeg kan se at det glitrer i øynene. Det øyeblikket der vedkommet løfter hånden og stryker meg over kinnet, eller tar håret bak øret. Det. Den situasjonen der jeg føler meg unik - annerledes, verdsatt, spesiell. På en måte jeg ikke kan skape selv. Umuligheten i å gjøre det ligger i fortiden, ligger i barndommen, ligger i selvfølelsen. Noe så skjørt og vanskelig som kan bli revet ned av den minste ubetydelige ting. Det spiller ingen rolle. Ikke nå.
"elsk meg hvis du tør," hvisker jeg og sletter håret. Rett, krøllete og rett igjen. Egentlig uvesentlig; håret blir ødelagt, men så lenge klærne får meg til å føle meg utilpass, må jeg reparere meg selv. Reparere. Ordne. Fikse. Jeg vil være vakker. Jeg trenger å være vakker. Jeg vil være henne; hun som er og som blir forstått - henne, og ikke den Annikaen jeg har vært og pleier å være. Ikke det kvinnemennesket. Ikke det syke kvinnemennesket med tankegangen som ikke får slippe ut, hun med ordene som ikke blir sagt, hun med historien, hun med journaler og skriverier fra sykehus og fra psykehus. Ikke henne. Jeg trenger å være noen andre, jeg trenger å bli sett. Og behovet for øyner, behovet for å bli skuet av andre øyner enn mine egne henger tilbake til barndommen. En barndom som burde vært lykkelig, men som var preget av paranoide opplevelser, av angst og av følelsen av å aldri bli sett eller hørt.
Når jeg går ut, når jeg drikker meg så full at jeg mister hemninger, når jeg danser på en stol, når ansiktet skinner av sminke og glitter, når kjolen er okei, når skoene gir meg lange bein, da, da er jakten i gang. Jakten. Den evinnelige jakten. Jeg kan ikke gå hjem før jeg har fått det jeg vil ha. Da kommer Mørkets Fyrste, Herr Angst og Elefantstemmen. Dommeren slår i bordet, hamrer, denger, kritiserer, klemmer og skriker i ørene mine. "VERDILØSE MENNESKE. EKLE MENNESKE. IKKE RART INGEN LIKER DEG. IKKE RART INGEN VIL RØRE DEG. DU ER FRASTØTENDE, KVINNE. FRASTØTENDE. DU ER EN GRIS. EN DEMON. ET FORBANNET EKKELT KRYPDYR PÅ TO BEIN."
Det er ikke desperasjonen som er drivkraften, ikke angsten for å være alene til min dødsdag, ikke det - langt i fra. Det er ikke panikken eller angsten som får meg til å drukne meg i boblevann og alkoholer. Det er ingen mestringsstrategi, ingen måte å takle tilværelsen på, ingenting jeg gjør for å rømme fra glohender som klemmer hardt rundt strupehodet på en vanlig mandag, tirsdag, onsdag eller søndag. Ikke det.
Det er bekreftelsen.
Mine vandringer blant mennesker i beruset tilstand, mine spaserturer langs bygatene om nettene en onsdag, fredag eller lørdag er bunnet i kun en eneste ting: bekreftelse. Bekreftelse på min egen identitet. Bekreftelse på min egen person. Bekreftelse på mitt individ. På Annika. Å holde i en fremmed hånd et sekund eller et minutt kan være nok; det kan være det jeg trenger, det jeg har behov for og så vender jeg hjem. Ikke mer. Noen ganger må jeg strekke det lengre. Utfallet er sjeldent bra. Destruktivt og tragisk. Jeg blir et offer, et offer for noen andres jakt - noen som har et behov for noe annet, noe jeg ikke kan tilfredsstille. For jeg vil alltid, alltid bli sittende igjen med tomhetsfølelsen og angeren. Angeren fordi jeg ikke fant det og ikke klarte å holde på følelsene - opplevelsene timer senere.
"elsk meg hvis du tør," hvisker jeg og legger hånden på brystet, i nærheten av hjertet. Det er sårt. Ømt. Vondt. Revet ut og trampet på et tusentalls av ganger. Noen ganger forundrer det meg at det fortsatt slår, overrasker meg hvordan det dunker og slår på innsiden av brystet, hvordan det kan overleve alle de brutale metaforiske overfallene, hvordan det kan overleve så mange ting. Brutale overgrep som jeg utsetter meg selv for, bare fordi jeg ikke kan holde meg unna. Bare fordi jeg trenger å føle. Bare fordi jeg trenger å oppleve at jeg er verdsatt.
Ordene er elendige. Teksten det samme.
For selv om jeg er en jeger, en jakter, en kriger på slagmarken, finnes det noe annet også. Jeg kaller det kjærlighet. For når jeg finner noen som er verdt det; noen som er verdt å bruke energi på, kjennes det riktig. Og det er ikke ofte. Problemet er bare å skille de dårlige fra de gode.
tør du å elske meg? gjør du? det gjør nemlig ikke jeg.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
8 kommentarer:
WOW! Sinnsykt bra skrevet, slår meg rett i bakken! Dette treffer meg, og sikkert mange andre også!
Kjenner meg igjen..og alt bunner i bekreftelsen som jeg klarer gi meg selv..
<3
Ekstremt, ekstremt, ekstremt bra. Kjente meg sånn igjen; du gav meg ord på kjensler eg ikkje har funne så mange ord til. Før no.
Og etter mi meining så er jo det noko av det største ein kan gje ein annan.
Du MÅ jo berre hjelpe folk i framtida, du.
Utrolig sterkt. Dette trengte du nok å¨skrive ned.. Ga meg noe å tenke på gjorde du og..
Hvorfor tør du ikke elske deg selv?
Du er jo så vakker.
Du har så fint hår, det sitter jevnt og tykt over hele hodebunnen.
Du har naturlige, kvinnelige bryster.
Du er liten og nett, veldig søt :)
Du har et vakkert ansikt som gjenspeiler alderen din.
Men j e g, elsker ikke m e g.
Jeg har flekkvis hårtap, uten at spesialister finner ut av det.
Jeg har ikke utviklet særlig til bryster i en alder av 21 år.
Ansiktet mitt ser barnslig ut.
Elsk deg selv, Annika. Du som kan <3 Jeg mener det, elsk deg selv.
dere er så vakre.
Kjenner meg igjen i denne jeg óg. Det er utrolig hvor mye bekreftelse sånne korte små øyeblikk på byen kan gi. Håper du lærer å elske deg selv.
Wow.. Dette var det sterkeste innlegget jeg har lest på LENGE! Du er utrolig god til å formulere deg! Kom innom denne posten fra Lise sin blogg, skal absolutt fortsette å følge deg! Takk at du deler så mye av det selv, det betyr virkelig mye for oss rundt deg♥