tirsdag

Åpenhet er en styrke.

Noen ganger kommer slaget raskere enn jeg klarer å få fram skjoldet, raskere enn jeg klarer å holde hendene framfor ansiktet for å beskytte meg. Og slaget er hardt; treffer meg i ansiktet, får nesa til å blø, treffer meg deretter i magen, i ribbeina, og jeg faller, kryper sammen i fosterstilling på bar asfalt mens slagene fortsetter å hagle. Å sparke en som alt ligger nede er mottoet, livstråden, leveveien hans. Mørkets Fyrste. Min egen personlige voldsmann, forbryter. Blind vold er den eneste aktive praksisen og selv om ordene hans er forføriske i første omgang; enkel å lure hvem som helst, selv meg, selv en tjueårig kvinnekropp som har levd sammen med udyret i åtte år og som burde kunne triksene og knepene.
Jeg glemmer. Krisedagene kommer sjeldnere og det får meg til å tro at det er over. At alt er forbi, at fortidens spøkelser har forsvunnet og forblir borte, gjemt mellom rosa dager og røde hjerter. Forsvunnet bak aksepten og gleden over å bli likt for akkurat den  man er. Gjensidighet.

Ofte opplever jeg sidene av livet som jeg har tatovert på håndleddet. Det vakre. At livet er og forblir fantastisk; de små tingene, de små ordene, de små tegnene som får kroppen til å krible og føttene til å danse, selv om jeg ikke kan ett eneste dansetrinn. Eier ikke rytme, ikke koreografi.
Likevel, likevel har jeg min egen dans, min egen melodi som ikke kan synges, bare oppleves. Når det er slik og sånn, når verdien i min egen eksistens ikke blir vurdert av tall eller nummer, og dagene heller ikke blir vurdert opp og i mente fordi ansiktet mitt er mindre markert og lårene går sammen når jeg står rett opp og ned - det som var min største skrekk i seks år - gjør det ekstra vondt når slagene kommer.

Skilpadde- Annika er der. Hun dukker opp når det passer som dårligst, kryper under huden min og tar puta over hodet, før hun slår knoklene forsiktig i veggen. Barberbladene er kastet. Ingen sprekk, men forsøk på å få ut desperasjonen som av og til hoper seg opp og klemmer hjertet sammen. Det gjør vondt i brystet, i magen, i hodet, i tankene, i hjernecellene og maskineriet, maskineriet surrer i en hastighet som gjør slik at jeg ikke klarer å henge med i svingene.
Det hender at putetrekket får våte flekker.

Men min eneste mestringsstrategi er å være åpen om det.
For jeg er fornøyd med mitt eneste nåværende velykkede sitat: "Å være åpen om psykisk sykdom er en styrke. Ikke en svakehet."

2 kommentarer:

Anonym sa...

Legger igjen masse klemmer med håp om at den huker seg langt av stede i pokker i vold ASAP!

<3 <3

Marthe sa...

Heart to you! <3

Related Posts with Thumbnails

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com



Bloglovin'

Follow La vita e bella
Follow La vita e bella

Blog Archive