I veldig mange år var det vanskelig å være meg. I mange år var tomheten alt og ingentinget altoppslukende. Jeg forsvant da jeg var tretten, ble borte i tankekaos og krympet til en minimalistisk utgave av den jenta jeg var som barn. Billedlig talt. Og etter hvert også bokstavelig talt. Jeg brydde meg og brydde meg ikke. I min virkelighet som var så avskåren fra realiteten som det gikk an å bli uten å være psykotisk eller lignende, var ingenting godt nok. "Flink," var mitt varemerke selv om jeg ikke ønsket det selv, men det var greit, for så lenge jeg var flink, ja da var jeg i alle fall noe.

Etter en stund var ikke flinkheten nok til å tilfredsstille meg. Jeg hatet flinkheten, hatet beundrende ord og oppmuntring fra lærere. Hatet å være ditten og datten, mislikte alt og samtidig var jeg dratt fra hverandre i den uendelige kampen med å være god nok og det å ikke kunne fordra å være nettopp det. Når ingenting ga mening, kom spiseforstyrrelsen. Den fikk samme funksjon som flinkheten. Jeg målte min verdi i tall og størrelse, og tynn ble det nye. Så lenge jeg var tynn, da var jeg i alle fall noe. Tynn og flink. Da jeg ikke lengre mestret noen ting, ikke skolen engang, hadde jeg i det minste noe annet. Men jeg ble mislykket der også. Spiseforstyrrelsen hylte og skrek, kalte meg det styggeste av det stygge, de verste ordene man kan høre og jeg hadde min egen personlige mobber levende sammen med meg på heltid. Jeg ble aldri tynn nok. Og når man ikke er tynn nok i en spiseforstyrret tilværelse, nei, da er man jaggu meg mislykket også. Det var slik jeg tenkte. 

”God morgen,” sier jeg til speilbildet og prøver å smile. Jenta som møter meg sier ingenting tilbake, bare stirrer bittert på meg med maskaraflekker under øynene, utstikkende blodårer på hendene og slapp hud på magen der det en gang i fortiden pleide å være underhudsfett. Hun stirrer på meg, og jeg kan se skjelvingene i kroppen hennes. ”Faen ta deg, kle på meg. Jeg fryser, ser du ikke det?”

Klart jeg ser det. Klart jeg kjenner det, men likevel ønsker jeg å prøve meg på et smil. Smilet kommer aldri fram og hun smiler ikke tilbake. Ikke i det hele og det store.
Jeg er nevrotisk. Kroppen min skjelver, noe rart har skjedd med hodet mitt, og jeg vil ikke noe annet enn å ligge stille, ubevegelig, mens tiden går."

Verden var et utrygt sted. Mennesker og relasjoner skremte meg. Likevel var det ingenting som gjorde meg så redd som mine egne tanker og følelser, mitt eget indre liv og det som hørte med. Det var verst av alt. Og jeg kunne ikke unnslippe, kunne ikke komme unna. Å holde seg våken om nettene var en straff som måtte til, koste hva det koste vil. Planlegging av dager til punkt og prikke, nye dietter, nye måter og forandre tilværelsen på. Måtte bli slik, måtte gjøre sånn og da, da kanskje ville det gå. DA ville det i alle fall bli bra.

Det gjorde ikke det. For vekta bestemte hvordan jeg hadde det. 100 g opp var en dødsdom. Hver dag måtte være litt mindre enn den forrige. Kontrollen måtte være der, ellers var det ingenting igjen. Elefantstemmen hamret og slo meg til blods, og Mørkets Fyrste var heller ikke nådig. Selv om Mørkets Fyrste kom aller først, går de to demonene som hånd i hanske. Men en Elefantstemme på innsiden, infiltrert i hele systemet, er det umulig å slippe unna Mørkets Fyrste. Men det tenkte ikke jeg på. Tut og kjør, dagen lang. Og når det ble for mye, når jeg var sikker på at dette, dette eplet, det kom til å være enden på min tilværelse, måtte det ut igjen. Forbrenne, skade, bort, bort. 

Innimellom lengtet jeg. Jeg visste ikke etter hva, for jeg kjente ingenting annet enn det vonde og vanskelige som rev meg i stykker innvendig. Men jeg visste at verden måtte være annerledes, det måtte være noe annet og bedre- for hvordan kunne så mange andre mennesker gå rundt og se ut som om alt var tilsynelatende i skjønneste orden? Hvordan gikk det an, når jeg løp rundt med hele vekten av verdens tragedier hengende over mine skuldre, og en smerte som ikke forsvant uansett hva jeg tok meg til? Jeg trodde ikke at jeg kunne. For jeg var dødsdømt. Jeg var en slik fallen engel, en som ikke hørte hjemme, en som ikke var tilegnet plass på jorden, en som ikke kunne fortsette, en som måtte være slik. Et individ som var nødt til å klamre seg fast i tilværelsen med destruktive overlevelsesmekanismer. Det var min straff. Min straff for å være slikt et usselt udyr som egentlig helst aldri skulle sett dagens lys.

Heldigvis forandrer ting seg. Ingen sa noensinne at det kom til å være enkelt, bare at det er verdt det. Å jobbe med seg selv, å arbeide med et ødelagt tankemønster har endret livet mitt. Om jeg savner tiden som har vært? Nei. Av og til kjenner jeg en lengsel etter (u)kontrollen, men å lese mine egne ord og det å se bilder av meg selv fra tiden før Capio er en vekker. Jeg vil ikke tilbake dit. Livet mitt er verdifullt. Jeg ser på meg selv som en nyfødt baby, i puberteten for tredje gang, og jeg ville ikke byttet bort det jeg har nå for alt i verden. Jeg vet at det går an. Og det er vel strengt tatt derfor jeg fortsetter å skrive. Fordi jeg ønsker å skape håp hos noen som har det likedan som det jeg har hatt det. Ofte blir det kanskje mye av det samme, ofte blir ordene mine klisjeer om livet og herligheten, men det er sånn det er. Livet er ikke bare fantastisk og det er alltid oppturer og nedturer- det er en del av tilværelsen. Men det trenger ikke å være slik som jeg har hatt det. Hverdagens nedturer, de vanlige, de som folk flest må gjennom er naturlig. Og de kan man leve seg gjennom. 

Frykten for å gi slipp på sykdommen er egentlig en bagatell i forhold til den frykten jeg har for alt jeg vil gå glipp av hvis jeg ikke gir slipp. For det er mye. Blant annet rosa skyer og ordentlige sommerfugler i magen. Noen fortalte meg forresten at det, i tillegg til mat som er den viktigste medisin, var en av de beste kurene til en spiseforstyrrelse. Jeg tror jammen meg den personen har rett.