Hei. Jeg har lenge tenkt på å skrive noen ord til deg; for selv i dag, omtrent totusennihundreogtjue dager siden det første ordentlige fallet, tenker jeg fortsatt på deg. Holder tankene om deg og minnene fast i et avlåst rom i kroppen min, og når angeren kommer klemmer jeg det gjennomsiktige ansiktet ditt tett inn til brystet og stryker deg forsiktig over håret. Selv om sporene fra fortiden blir svakere, vil det alltid være noe av deg igjen. Rosa arr som ikke blekner, som ikke forsvinner eller tæres bort av dagene som kommer og som går. Jeg jobber med å forene meg med min egen historie; jobber med å sette bitene på plass, arbeider hardt med å akseptere at å holde fast i gamle aldre som jeg har passert for år siden eller det å klemme demoner tilbake i kroppen (fordi jeg er redd) ikke vil gjøre ting enklere. 

Jeg prøver å gjøre ting lettere. For meg selv. Og jeg skulle ønske, jeg skulle ønske jeg kunne gjøre det for deg også. Fortelle, beskrive og forklare. Lære deg det jeg har lært mens jeg har gått- og fortsatt går veien- men jeg vet at det ikke går. Det er for sent. Du må lære selv.

Ofte er jeg redd. Har jeg nevnt det? Kanskje. Men jeg skal fortelle deg noe, en hemmelighet, en erfaring jeg har plukket med meg underveis: vi er alle redde. Noen ganger er vi mer redde enn det vi pleier å være. Enkelte dager dunker angsten så hardt i brystet at lungene ikke får til seg nok oksygen. 

Vi er redde. Livet kommer ikke med manual eller bruksanvisning, og vi er heller ikke konstruert slik at vi kan restartes eller trykke på en delete-knapp for å ta bort det vi ikke ønsker å bære på. Vi må vokse, lære, mestre og håndtere. Bare da kan vi komme oss videre.

Du er ikke alene, lille Annika. 

Jeg vet kanskje bedre enn noen annen hvordan det er for deg. Det at jeg bruker ordet "lille" må jeg beklage, for jeg vet at du, på mange måter absolutt ikke føler deg liten. Jeg skjønner det, jeg forstår mer enn du aner. Noen mennesker blir tvunget til å vokse opp raskt, lære seg å overleve på egenhånd og stå i det som er vondt og vanskelig uten å ha noen de kan holde i hånden. Akkurat nå er du ei sånn jente. Ei jente på tretten år; ei av disse som kjemper, og som etter hvert klamrer seg fast i tilværelsen med hvite hender. Du føler deg voksen til tross for at de hele tiden minner deg på at du "bare" er et barn. At tankene dine ikke går overens med den virkelige verden og at du ikke forstår sammenhengen. Det er du for liten til, sier de. "Du skjønner ikke hva du prater om," hvisker de. Men de vet ikke. Skjønner ikke, forstår ikke hva som foregår i den røra av en tankegang du bærer rundt med. De store spørsmålene i livet; eksistensen, verdensrommet, opprinnelsen, utvidelsen, opplevelsen, kaoset, ulovligheten i å uttrykke følelser. Du vet. Det er ikke alltid de trenger å snakke engang, for kroppspråket sier i blant mer enn tusen ord. Analyse er noen du kan. Og du stoler ikke på mennesker. De skremmer deg.

Du har tretten år bak deg, 4745 dager. I det store perspektivet, i det store bildet er ikke det så mange dager. Det vil du forstå. Etterhvert. Når timene kommer og går, når dager forsvinner og blir til uker, måneder og år. Når livet forandrer seg, når perspektivet forandrer seg fra froskeperspektiv til fugleperspektiv og når synsvikelen i tilværelsen går fra autoral til personal. Jeg er ikke redd for å bruke begreper. Du har alt lært mye; plukker opp ting, ord og lignende som kan være viktige. Boksen med bokstaver vokser- du samler ubevisst på kunnskap du egentlig ikke trenger å benytte deg av, det er den andre mestringsstrategien. Den andre. Etter kloremerker, slag mot kinn og hodedunking. 

Jeg har sett. Jeg vet.

Hvordan har du det? Akkurat nå? Hvordan behandler livet deg, hvordan er dagene dine? Løper du? Har du sluttet å synge i dusjen? Kryper du sammen under bordet når ingen ser, slår i veggen og hulker mot hodeputa når mørket har falt og du er alene?

Aldri har noen spurt. Og hvis det i det hele tatt skulle forekomme, lukker du øynene igjen, smiler med hvite tenner, kaster på det blonde håret og sier ordene du senere kommer til å gjenta hver gang noen spør: "det går bra med meg. det gjør det alltid." De tror deg. Klapper i hendene og priser deg fordi du skriver en bra tekst om sommerferien, roser deg fordi eventyret på den første tentamenen til jul blir fantastisk selv om du kommer til å skrive syv sider for hånd og skriver eple med to p'er. Flink kommer til å bli varemerket ditt, selv om det ikke trenger å være det. Likevel forstår jeg hvorfor: er du flink, er du i alle fall noe. 

Kjære lille Annika. Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg alt jeg vet nå. Lære deg at verden ikke blir et bedre sted å være om du går ned de fem kiloene du alltid har skrevet om i dagboka. "Fem kilo innen sommeren"- nyttårsforsett fra du gikk i sjetteklassen. Håpet bar du alltid, drømmen om at de ville like deg bare du ble tynn, tanken om at du ble vakrere hvis bare det som lå rundt magen var en maske og du kunne ta den av slik at det forsvant. Sånn er det ikke. Sånn fungerer det ikke. Hvis jeg forteller deg at du senere, om noen år, vil miste mye mer enn fem kilogram fra kroppen din, vil du le. Eller smile. Men det er sant. For du kommer til å gjøre det. Snart vil du oppdage at Mørkets Fyrste er kommet for å forbli en stund, og jeg skulle ønske, jeg ønsker at du har mot nok til å gjøre det jeg aldri gjorde: åpnet deg for noen, snakket, lot de få se hva du strever med. Jeg skulle ønske det. Men du er som meg, du er som jeg en gang var, du er livredd for voksne mennesker, du limer verdens tragedier inn i dagboka og samler på dem som suvenirer og bærer dem med deg som et smykke rundt halsen din. Du er meg. Du bærer på en skyldfølelse som en trettenåring ikke skal behøve å holde i armene sine, du tror at det er din feil at verden er som den er. Det er det ikke. Det er ikke din skyld. 

Hvis du hadde snakket, kanskje, kanskje hadde du sluppet unna Elefantstemmen. Han kommer til å komme. Og han kommer til å være sterk. Når barberbladet ikke lengre fungerer, når det ikke lengre går an å løpe fra skyggene, når søvnen ikke lengre er fredelig, når marerittene holder deg våken og du straffer deg selv med å holde øynene åpne fem døgn i uka. Da vil han være der. Forlokkende, hviskende, snikende og han vil snakke med en stemme du ikke klarer å motstå. Hadde jeg kunne skreket til deg, ville jeg sagt at du måtte løpe. Ikke slipp ham inn når han banker på. Jeg ønsker å advare deg, men likevel... vet jeg at du kommer til å gjøre som jeg gjorde. Fortiden kan ikke endres. Bare framtiden. Å leve er for deg skummelt, og Elefantstemmen virker som et godt alternativ. Der og da. Før han tar en stor bit av livet ditt og du mister musikken, ordene, kreativiteten og alt forsvinner som støv under føttene dine. Du er sta. Og redd. Og engstelig. Og livet, livet skremmer deg så innmari mye at du ikke vet hvilken fot du skal sette først for å fortsette. Men jeg kan fortelle deg en ting: du kommer til å klare det. Å bevege beina. Være i bevegelse. Komme deg frem.

Livet er en reise. 

Din reise kommer til å være lang.

Men når du er inne i ditt tjueførste år og sitter hjemme hos foreldrene dine en påske i april, hører på Yiruma og kjenner fred, vil du forstå.

Du vil skjønne at livet er mer enn tynnhet. At skjønnhet faktisk kommer innenfra og at det finnes mennesker som liker deg selv om du ikke er en str xxs lengre. Du kommer til å forstå at livet er fantastisk, og du vil elske, bli elsket, gråte, ha oppturer og nedturer- men du kommer til å leve. Du kommer til å være deg. Selv om selvhatet ditt forteller deg noe annet akkurat nå, vet jeg at du senere kommer til å sette pris på det. På alt. Og du kommer til å takke foreldre fordi du overlevde suicidnetter, du kommer til å smile til deg selv i speilet og forstå... forstå at alt er så mye mer enn det som er vondt og vanskelig.

Jeg er glad i deg. 

Du er god nok som du er.

Aldri glem det.


mange klemmer,
fra Annika