Drømmen om å være blodgiver ble satt i karantene før jeg i det hele tatt fikk kommet ordentlig i gang. Dessverre. Jeg meldte meg som blodgiver før jul, og ble godkjent i januar (?) etter de obligatoriske blodprøvene var tatt, til tross for at jeg ikke har vært friskmeldt fra anoreksien/spiseforstyrrelser i to år.  Kroppen er fin og frisk, vekta er stabil og normal og jeg skulle få lov til å gi fra meg blod så lenge jeg behandlet meg selv pent og ikke fikk tilbakefall. Tilbakefall har jeg ikke fått så langt, heldigvis. Men... da jeg hadde min første tappe - time, viste det seg at blodprosenten selvfølgelig var litt for lav.
Jeg fikk ny time tre måneder senere- i morgen- men... jeg var hos legen i forrige uke (for første gang på i alle fall et halvt år, jeg hadde nemlig fått det for meg at jeg var for tykk for å dra til legen... det er lov å le, men i mitt hode var det i alle fall veldig virkelig) og tok blodprøver av ditten og datten. Blodprosenten er under normalområdet, ikke slik at det skal gi utslag i trøtthet og slapphet, men for lite til at jeg kan gi blod. I tillegg har jeg begynt på en type antidepressiva som står på lista over medikamenter man ikke kan bruke når man gir blod. Fint, eh?!? Det er veldig synd, for jeg har virkelig lyst til å være blodgiver. MEN helsa kommer alltid først og disse medisinene fungerer  for meg. Jeg har hatt flere bedre dager nå enn det jeg har hatt på over et halvt år, så da får jeg bare la blodgiver- drømmen om å bli liggende. Jeg vet jo ikke hvor lenge jeg kommer til å bruke det medikamentet, noe som egentlig heller ikke er så viktig: det som er viktig for meg nå er at jeg fungerer igjen og at livskvaliteten min har forbedret seg betraktelig etter jeg begynte på medisiner igjen. Jeg må bare akseptere at jeg trenger en slik krykke i hverdagen en stund fremover.
Tok kontakt med blodbanken i dag, og de har satt meg i pause i et år. Litt leit, men som sagt: ens egen helse er viktig. Før jeg kan hjelpe andre, må jeg nesten klare å hjelpe meg selv.

I neste uke begynner vi på et nytt kapittel i helsebøkene våre- "Å møte mennesker med psykiske lidelser." Det er noe jeg både har gledet meg litt og gruet meg veldig til. Det er alltid vanskelig å sitte der, vel vitende om at man selv har samme problematikk som blir presentert i undervisningen. Spesielt hvis man bærer på erfaring som kan være nyttig å dele, men så er man redd for hva andre vil tenke om man åpner munnen. Husker fortsatt hvor vanskelig det var å ha både om ernæring og spiseforstyrrelser da jeg gikk grunnkurs, uten å vite helt hvorfor jeg fikk hjertebank bare av å tenke på det. Heldigvis er ståa slik nå at omtrent alle i klassen min vet både et og annet om meg og mitt, og det gjør situasjonen mye enklere. I begynnelsen av skoleåret var jeg bestemt på at ingen skulle få vite noe om meg- bortsett fra lærere som jeg alltid pleier å informere, siden jeg fortsatt går i terapi. Frykten for å bli stigmatisert, satt i bås er voldsom og jeg ønsker ikke å gå rundt med et stempel i panna. Heldigvis, heldigvis er klassen min fantastisk og det at de vet gjør godt. Så, jeg har bestemt meg for at jeg likevel kan dele noe av kunnskapen min med dem. Lærebøkene våre inneholder bare brøkdeler av det som egentlig er viktig å vite, og minimal informasjon om et såpass viktig område kan ofte gi feil bilde av enkelte sykdommer.