Utdrag fra enkelte samtaler på sykehjemmet med demente:
"jeg har en lillesøster. hun fyller femten år på fredag," sier jeg og ser den gamle damen inn i øynene. de er blå. hun møter blikket mitt og smiler med en munn fylt med tenner som fortsatt er hennes egne. jeg har blitt glad i henne, den gamle damen. hun er så fin.
"ååå. da begynner hun å bli stor," nikker den gamle. ordforrådet er delvis amputert på grunn av en akutt debut av vaskulær demens. selv om setningene hennes er oppstykket og delt, og enkelte ord ikke passer inn i sammenhengen og lyder som fungerer som en erstatning for ordene hun har mistet, forstår jeg. jeg skjønner hva hun mener og jeg forstår henne. så godt det lar seg gjøre.
"ja hun begynner å bli stor nå. til våren skal hun konfirmeres. hun skal ha en blå nordlandsbunad. den er så fin."
den gamle ler.
"ååå," sier hun igjen.
jeg stryker henne på den rynkete, fine hånden hennes og ler litt sammen med henne. øyeblikk. sekunder jeg setter pris på- den opplevelsen jeg får når jeg ser et ansikt på sytti- åtti, kanskje nitti år, bryte ut i en herlig latter.
"lillesøsteren min har langt lyst hår. englehår, akkurat som deg."
"så snill du er," smiler den gamle og stryker meg på armen. "nei, det er du som er snill," tenker jeg. "snill som blir så glad for små ting og fordi du oppriktig viser glede når jeg vier deg min fulle oppmerksomhet. du aner ikke hva det gjør med meg."


dette er altså min kjære, mye omtalte lillesøster. hun heter Sandra og er født 4.mars 1996. det er seks år mellom oss, men til tross for aldersforskjellen har vi et utrolig godt forhold. jeg kunne ikke ønsket meg noe bedre. i dag fyller hun femten år. hun har blitt så stor! og ikke minst fantastisk!
lillesøster er en av de viktigste personene i livet mitt- hun betyr så mye og jeg er fryktelig, fryktelig glad i henne. jeg er så stolt.

gratulerer så mye med 15 årsdagen, lillesøster!

og så må jeg benytte anledningen til å gratulere fine Mia med 21 årsdagen.