Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal skrive; jeg er tom for ord, jeg har ingenting å komme med og det irriterer meg. Jeg vil så gjerne si noe. Jeg vil så gjerne fortelle om dagene som kommer og som går; timene som forsvinner, passerer og begynner på nytt. Beskrive øyeblikkene; de fine, de der jeg lever på ordentlig, de timene der jeg bare er meg- i alle fall nesten så godt som, de dagene der jeg ler. Jeg ler masse. Jeg flirer meg halvt fordervet ihjel av mine og Ingers tåpelige påfunn, av samtalene våre, for eksempel på mandag da vi dro på peppes for å spise middag. Inger spiste oreokake. Jeg spiste Chef salat med reker.
"Man kan jo ikke akkurat si at jeg var et spesielt vakkert barn." Jeg lo. "Resultatet har jo ikke blitt så verst, da allikevel." Jeg lo. Det var fint.

 Eller som tidligere i uka, tirsdag tror jeg, da Inger og jeg gikk til treningssenteret- tid for corebar trening og diktet opp en historie om hvordan nav- systemet egentlig er. Den skrekkelig hemmeligheten som ingen egentlig vet, fordi nav er et lukket system som er vanskelig og både forstå seg på og å komme gjennom. Jeg lo da også. Eller... som i dag, for bare en time siden eller to, da jeg holdt på å dø innvendig av lite meningsfylte aktiviteter i øyeblikks- hverdagen, forfalle av ingentinget som tygger på det som er på innsiden- og jeg endte opp med å bake Brownies mens Inger dro frem ei bok fra bokhylla vår "verdens mest 100 fantastiske byer". I samtalen, som varte lenge, så lenge at jeg ble sliten av all kreativiteten, reiste vi gjennom i alle fall tretti byer. "Dubai. Ah, det var da vi hadde bestilt oss luksussuite på det hotellet som vi aldri fikk? Det som vi bestilte fra superbilligehotellromidubai.no? Hallo, skjønner ikke hva som er galt med den siden? Prøvde jo til og med å ringe telefonnummeret som sto på siden, men da kom jeg til Ola Nordmann."
"Filippinene, ja. EN reise for seg selv. Kidnappet fem ganger? Av det korrupte politiet blant annet. Jesus..."
"Eller den kinesiske muren. Interrail i verden, husker du? Annika, du hadde bare tatt med deg et par sko! Rosa stillethæler!"


Dagene går og det er fint. Men innimellom, innimellom føler jeg så mye vondt og vanskelig som jeg ikke vet hvordan jeg skal forholde meg til og som jeg ikke vet hvordan jeg skal klare å plassere på et papir. Eller i word. Eller i "skriv nytt innlegg" i blogger. Å skrive bringer frem det jeg helst ikke vil kjenne på. De tingene som er så alt for vanskelig å forholde seg til, men som jeg vet at jeg før eller siden på konfrontere. Helst før.

Noe vokser og gror inni meg. Jeg vet ikke hva; jeg aner ikke hva det er og det har vært der en stund. Ugress. Det kjennes ut som ugress og lumskheter jeg helst ikke vil ha der. Hvordan får jeg det bort? Hvordan får jeg det til å forsvinne? Aner ikke.

Og, innimellom, igjen, finner jeg meg selv på gulvet i stua eller i senga- midt i mellom titlene i den ene boka jeg lånte på biblioteket i dag "frisk nok for livet", dårlige tv serier og reklamer som får hjernecellene til å forsvinne en for en, hjerteklapp og hjertevondt og en alt for stor påminnelse om at noe, noe ikke er helt som det skal, er det ingenting. I kaoset er jeg. Jeg, meg, med en manglende identitetsfølelse og null anelse på hvem jeg er og hvor jeg skal.

Av og til får jeg ikke puste. Av og til hyperventilerer jeg lydløst, av og til hopper hjertet over et slag eller to. Ikke på ordentlig. Bare metaforisk. Bare bildelig talt.


Øyeblikk for øyeblikk, sier du. Ta dag for dag, Annika. Jeg prøver, jeg gjør det og innimellom går det fint. Men så er det alt det andre da; alle de andre sekundene og minuttene der jeg drar bena etter meg og er uten å være. Men det er sånn det er i blant. Det går over. Heldigvis.