“You have to take risks. We will only understand the miracle of life fully when we allow the unexpected to happen.”
~Paulo Coelho

Mandags morgen; nydusjet, frokosten er på plass og kaffen er drukket. Jeg hører på den samme sangen om og om igjen på lavt volum- Inger sover fortsatt, men jeg har planer om å vekke henne om ikke alt for lenge. Sykemeldingen er ferdig, juleferien over og i dag, i dag skal jeg tilbake til skolebenken, til skolebøkene, til samfunnsfagtimer og til sykdomslære og til avislesing i friminuttene og til mindre morsomme elevrådsmøter. Det knyter seg litt i magen når jeg tenker på det, katastrofetankene lurer alltid like rundt hjørnet og tusenvis av "hva om" og "enn hvis" spinner i hodet mitt som et tusentalls runder i spykoppen på tivoli.

Men jeg skal gå. Ofte er det her det skjærer seg, ved andre termin, ofte er det her jeg trår feil og gjør valg som gjør slik at jeg ikke klarer å fullføre. Nå må det gå. Og som Inger sa i går: "Hver dag du går på skolen er en dag mindre og en dag nærmere sommerferie. Etter hver onsdag du tilbringer på skolen, blir det en mindre drittonsdag igjen." Onsdag er nemlig den verste og lengste skoledagen i uka. Men det går, det går.

Opp og frem. Prøver å tenke positivt. Egentlig tror jeg at jeg har godt av å komme tilbake til hverdagen og jeg tror det blir litt godt også. Rutiner og struktur. Dessuten har jeg jo endel ting å se frem til dette halvåret; hvis alt går etter planen skal jeg til Fredrikstad/Capio i løpet av januar og jeg skal til Hammerfest for å besøke besteforeldre, jeg skal til Fredrikstad/Capio i Mars og i bryllup til et av søskenbarna mine, jeg har vinterferie og påskeferie, vi begynner endelig med sykdomslære for fullt på skolen HURRA, jeg må på januarsalg- shopping (det kan være gøy når man er i riktig humør), det kommer prøveeksamener og bursdagsfester (Sunniva fyller blant annet tjueen år) og pepperkakehusknusefest til helga og så skal jeg i praksis igjen om ikke så alt for mange uker. Selv om jeg for øyeblikket har mest lyst til å sitte på ei psykiatrisk dagavdeling mens resten av klassen er i praksis og ha kunstterapi og gå til måltider og snakke masse og kanskje få litt ekstra hjelp til å ordne opp i rotet i hodet, blir det nok okei.

det kan bli bra. jeg velger å tro det.
Ha en fin mandag!