fredag
Sannheten. Kort fortalt.
12/10/2010 11:58:00 a.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Wikipedia: Livskvalitet er den opplevde følelsen av å leve et godt liv, der man oftest avser andre faktorer enn økonomiske eller overlevelse.
Livskvalitet; kort fortalt. Kunne sikkert skrevet en lengre om om mulig bedre definisjon ved hjelp av lærebøkene mine, men hovedessensen er uansett den samme: det dreier seg i hovedsak om ens egen opplevelse av sitt eget liv. Helse, livskvalitet og alt det der henger sammen. God livskvalitet er synonymt med et godt liv. En tilværelse man er tilfreds med; en hverdag man mestrer.
Helse og livskvalitet kan være litt vanskelig å finne en helt konkret definisjon på; det har seg nemlig slik at opplevelsen av hva som er god helse og bra livskvalitet varierer fra person til person. Det som er okei helse og livskvalitet for meg, trenger ikke å være det samme for andre mennesker.
For eksempel: på dager som er gode for meg- dager der sykdommene er mindre fremtredende og ligger litt i bakkant, likevel alltid med det vonde murrende i bakhodet, vil jeg si at jeg har bra livskvalitet. Bra for meg å være. Andre vil muligens oppleve tilstanden helt annerledes.
Nå er det sånn at...
jeg skal fortelle et øyeblikks sannhet.
Sannheten.
Sannheten er den at jeg for tiden ikke har god livskvalitet. Ikke i det hele tatt. Jeg får nesten litt vondt i magen når jeg tenker på det. Det er nemlig slik at jeg ikke har det spesielt bra. Det også: ikke i det hele tatt. Jo, det er gode øyeblikk, fine sekunder, minutter og timer- men på sikt, langsiktig, totalt sett og summa summarium har jeg det ikke spesielt bra. Jeg går rundt med en tung klump i magen som gjør fryktelig vondt, og hodet mitt, hodet mitt er så overfylt av tanker jeg helst vil slippe å tenke, men som jeg likevel ikke klarer å gjøre noe med. Alle disse tankene som raser igjennom maskineriet ustanselig river ned det gode jeg klamrer meg fast i for å holde ut time etter time, og jeg liker ikke hvordan JEG, hvordan LIVSKVALITETEN min kan bli så begrenset av bare noen tanker.
"Bare". Det er ikke noe som heter "bare, bare". For det er ikke bare. Absolutt ikke. Her og nå sannheten- er at jeg er begrenset. Satt på et minimum, mangelfull, pauseknapp, stoppknapp. Stoppet opp. Nei, ikke helt motorstopp, men en ganske kraftig stopp. Punktert? Kanskje. Hvordan det kan ha seg til, skjønner jeg ikke- for jeg har jo fungert utmerket hittil. Eller, har jeg det? Selv om jeg er blitt mye flinkere til å kjenne etter hvordan jeg har det, er jeg ikke dyktig nok. Ikke flink nok. Fortsatt stenger jeg massevis av uhyggelige ting på innsiden, later som om det går bra - det går jo alltid så bra, ikke sant- men når jeg først åpner munnen og snakker fra levra skjønner jeg hvor dårlig det ligger an. Hvor dårlig JEG ligger an. Ting henger ikke sammen; jeg vet ikke hva som er opp eller ned på noen ting. Tåkelagt. Skylapper. Annika på konstant vandring i ingenmannsland.
Jeg liker det ikke. Jeg liker ikke dette. Jeg kan ikke fordra denne ingenting- tilstanden jeg surrer i, roter rundt i grøten, trår feil om og om igjen. Null struktur, null oversikt. Kaos.
Det vanskeligste er at det ikke alltid er så enkelt for andre å forstå at jeg ikke har det så veldig okei. Med meg selv. Med noe. Graden av følelsesmessig kaos måles ofte i skolefravær, antall arr og merker på huden, kroppens tall og tale, klær - hva som måtte være. "Du ser så bra ut, du har det vel bra nå?" Jeg går på skolen. Ikke i dag, men ellers. Jeg skader meg ikke lengre. Jeg er ikke radmager. Jeg går ikke ikledd de sorte klærne mine lengre heller og jeg gråter heller ikke så mye. Jeg bruker ikke kroppen min til å uttrykke all verdens faenskap som trykker inne i meg. Og det er bra! Det er en veldig, veldig bra ting og jeg er stolt over at jeg KLARER å la være. Men samtidig er det ikke så rart at det er vanskelig for andre rundt meg å se at jeg ikke har det så greit. Jeg skjønner det, spesielt når jeg ikke er så flink til å uttrykke meg verbalt. Muntlig. Snakke.
Når noen spør: "hvordan har du det?" blir jeg nesten alltid svar skyldig. Blank. Tom i hodet. For, hvordan har du det egentlig, Annika? Finnes det noen ord som kan fortelle hvordan det egentlig er? Nei. Det gjør vel egentlig ikke det. "Det går som vanlig. Kaotisk, hit og dit, men det går." Det går? Hva går egentlig? Jeg går ikke. Jeg ligger. Jeg er sengeliggende. I alle fall i dag.
Kvelden i går var skrekkelig. I løpet av en times tid rakk jeg å gråte til mamma i telefonen, vekke monster til livet, avlyse jula, avlyse finkjole-kjøp sammen med mamma og lillesøster i dag, avlyse alt- til og med denne dagen, denne fredagen.
Katastrofe tanker, Katastrofe Annika. Krisemaksimering.
Bad day.
Dagens utfall: hjemmedag.
men
forhåpentligvis:
It'll all get better in time.
Aldri gi slipp på håpet. Og troen.
Etiketter:
Livet
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
2 kommentarer:
<3
Jeg vet heller ikke alltid hva jeg skal svare når noen spør meg hvordan jeg har det...de vet jo hva jeg sliter med,de leser kanskje bloggen også,og likevel spør de..hva sier du da? Joda,det humper og går,men mer enn det er det vanskelig å utdype det.
Dager er kaotiske,dager er vanskelige,og tankene er helt på bærtur...
Håper du får litt struktur på tankene etterhvert,men alt dette krever jo hardt arbeid hele veien...
legger igjen en fredagsklem <3