Bra, sa du? Nei, ikke noe særlig.
Gårsdagen var i alle fall omtrent tørrlagt uten en eneste tåre, før det begynte å storme rundt 23-tiden. Storm på nattetid er aldri noe særlig, og selv om jeg endelig har fått både resept på god-natt-piller og hentet dem på apoteket, hjelper det ikke så veldig når alt inni en lager et rabalder uten like; som det skulle handlet om livet og døden i seg selv. For noen år siden ville en sånn fase som jeg er i nå, dreid seg om nettopp dette med livet og døden og alle de store spørsmålene. Det gjør det ikke nå. Jeg har kommet lengre enn som så, jeg er over den delen av gjørmehullet, heldigvis, og nå dreier det seg i hovedsak om å leve. Bare det. Fortsette, fortsette selv om jeg av og til ikke klarer å puste ordentlig. Keep on going til tross for at det sorte på innsiden tar alt for stor plass.
Det dreier seg om å leve. Fra time til time, fra dag til dag. Holde fast i de gode øyeblikkene, de få som er, de som dukker opp når jeg minst forventer det, de som skyver det vonde unna bare for en liten stund. Det handler om å finne andre problemløsende metoder, uten å falle tilbake i gamle uvaner som ikke fører til noe bra.

Og akkurat det, det mestrer jeg i alle fall. Så vidt. Så vidt, eller ikke; jeg klarer det, og det er det som telles.

I går hadde jeg time hos behandleren min, og fikk sykemelding ut desember. Heldigvis. Takk og lov. Jeg synes det er så vanskelig å be om sånne ting, helst når jeg så gjerne vil klare det, når jeg så gjerne har lyst til å få til alle skoledagene fra begynnelse til slutt og når jeg vil vise for alle, kanskje mest for meg selv, at jeg også mestrer. Men, av og til sier det stopp. Av og til må man se sine egne begrensninger, kjenne etter hva som er rett og riktig. Nå som ting er så fryktelig vanskelig, er det bra for meg å ha litt mindre å gjøre, tror jeg. Helt sikkert vet jeg ikke, men jeg har i alle fall et stort behov for å prøve å ta ordentlig vare på meg selv.



Var forresten innom skolen i dag og leverte sykemeldinga til ei dame i resepsjonen. Det var ikke så veldig hyggelig. Pappa var så snill at han hentet meg her hjemme og kjørte meg både til og fra.
"Er der liksom ei sykemelding fra deg?"
Åh, takk for responsen, LIKSOM. Nei, jeg har kanskje ikke akkurat brukket en fot eller ligger i koma eller har kreft eller en kraftig influensa eller hva som verre er og jeg er heller ikke døden nær. MEN jeg er ikke så veldig bra. Jeg er faktisk... syk likevel.

Jeg har i alle fall fått vasket klærne mine. Det er en begynnelse.