I morges fikk jeg en mail fra mamma. Sist fredag, en skikkelig påtrynet - helvetesfredag uten like, en av disse dagene der jeg bare gråt og gråt uten stans, var så sinna, frustrert og rasende over absolutt alt og ingenting, kontaktet mamma ROS (rådgivning for spiseforstyrrelser). Hun snakket med ei dame der som hadde ganske mye klokt å si, men siden det for tiden er veldig vanskelig for meg å snakke om enkelte ting- spesielt tema som omhandler hvor dritt jeg har det med meg selv for tiden, skrev mamma ned det dama fra ROS fortalte henne og sendte det til meg på mail.
Ikke så dumt; det er lettere for meg å lese enn å lytte. Det er nemlig vanskelig å lytte når man vet at emnet angår en selv, og at det kanskje kan være ting som er lurt å lagre i arkivet, men som samtidig er så opprørende, vanskelig og problematisk på samme tid. Ofte blir det til at jeg setter i gang med litt ekstra gråting bare for å toppe kransekaka, blir rasende uten grunn bare fordi jeg ikke klarer å håndtere alle følelsene mine. Foregår samtalen over telefonen, legger jeg alltid på når det blir for vanskelig. Legger på akkurat når samtalen er viktigst, akkurat i det øyeblikket magen vrenger seg og slenger telefonen milevis unna på gulvet mens jeg enten slår i putene i senga, kaster meg over kjøkkenbordet eller skriker litt ekstra.

Mail er smart.
I alle fall denne mailen jeg fikk fra mamma i morges.

Dama mamma snakket med fra ROS sa følgende ting (mamma la til at det kanskje ikke er sånn for meg, for det kan man jo aldri vite, men hun valgte å skrive det allikevel, og godt var det):

1. Når terapien virker, vil den som har spiseforstyrrelsen få et sterkt ønske om å bli frisk, men det er en lang og tøff vei. Det vil være mange ambivalente følelser der den ene delen "vil bli frisk" og den andre delen "vil ikke".

2. Nå har den delen av deg som vil bli frisk, vært sterk en stund og det har gitt gode resultater. Men, det er også et men: i slutten av friskningsprosessen, kommer veldig mange inn i en kritisk fase. Hva skjer? Jo, kroppen endrer seg og den syke kjenner seg ikke lengre igjen når vedkommet ser seg i speilet. Magerheten har vært en så stor del av den syke og knyttet opp mot personens identitet - denne holder på å forsvinne. Da oppstår det altså en krise; og den spiseforstyrrede går ofte inn i en vanskelig sorgtilstand. Det å miste magerheten, spiseforstyrrelsen og alt som har vært det hele livet har handlet om i så lang tid er veldig tøft. Vedkommet skal finne ut "hvem er jeg?" uten spiseforstyrrelsen og "hvordan skal jeg leve livet mitt?"
Spiseforstyrrelsen, kropp, vekt osv. har vært et heldøgnsprosjekt over lang, lang tid.

3. Denne fasen (punkt 2), er i følge denne damen fra ROS (og jeg tror hun har helt rett i det også), en fase hvor mange trenger ekstra støtte fordi håpløsheten kan bli så stor at personen kan få tilbakefall. Det kan oppleves tryggere og bedre å gi spiseforstyrrelsen mer plass igjen.

Jøss. Jeg tror kanskje jeg fikk en liten aha- opplevelse, eller i det minste, noe å tenke på som jeg ikke har forstått før. Eller, kanskje, ikke tenkt på før. Noe i den duren. Kanskje har jeg tenkt på det, kanskje ikke. Jeg vet ikke. Uansett var det godt å lese.

For, det er jo faktisk sånn at:
1. Da jeg oppdaget at terapien fungerte, ville jeg bli frisk. Terapien, eller, altså, behandlingen på Capio. Jeg startet med behandlingen januar 2009, fordi jeg egentlig ikke hadde så mye annet valg. Det var frivillig da, eller tvang senere. Hvis jeg hadde overlevd. Uansett. Jeg hadde jo fått nok av dette anorektiske livet, det var klart, men jeg hadde ikke ordentlig troen på at jeg kom til å klare det. Jeg trodde ikke at jeg kunne bli bedre eller få det okei noensinne. Aldri. Så, jeg bestemte meg altså for å gi behandlingen et halvt år. Seks måneder. Jeg bestemte meg for å gå inn i behandlingen fullt og helt i seks måneder, og var jeg på samme sted da, javel, da kunne jeg tillate meg selv å dø. Greit nok. Jeg begynte i behandling, jeg fulgte programmet til punkt og prikke fra dag en, jobbet beinhardt da jeg var hjemme- null unnasluntring, alle måltidene fullført, jada, litt vektnedgang her og der innimellom, men det er tross alt veldig vanlig. Jeg jobbet så hardt.
Og, tenk det: behandlingen virket jo! Som jeg har skrevet før, trengte jeg ikke å gi det seks måneder en gang. Livet endret seg ganske fort, men ikke så fort at jeg ikke klarte å henge med i løpet av den perioden. Det gikk ikke så raskt som jeg ville, men i en sånn prosess, går sakte faktisk raskere en fortere. Hastverk er lastverk.

Selv om jeg ga mye i behandlingen, holdt jeg fortsatt igjen. Jeg klarte ikke helt å gi slipp, for det var fortsatt en liten del inni meg som ikke ville. Som ville tviholde fast i den lille spiseforstyrrede "tryggheten" som var igjen. Den bittelille biten som jeg ikke helt klarte å forene meg med at jeg måtte bli kvitt for å bli helt frisk. Det har jeg angret bittert på i ettertid. 
Vil, vil ikke. Forbaskede, vanskelige ambivalens.

2. Nå, vel, det har gått opp og ned og hit og dit. I sommer, for eksempel, var jeg nede uten å prøve å være det. Stygg i speilet altså, fra et friskt perspektiv. Men nå er jeg jo normalvektig så det holder, helt sant, og i november publiserte jeg et innlegg om at jeg var i krise. Det er nemlig sånn at når man har vært veldig tynn over lang tid, blir det en del av ens identitet. Fra jeg begynte å gå opp i vekt og nærmet meg noe mer sunt og friskt, har jeg alltid tenkt at "neida, tynnheten er ikke min identitet. Aldri i verden, jeg har kommet lengre enn som så". Sånn er det egentlig ikke. Jeg har bare ikke forstått det før sent i høst. Selv om jeg ikke lengre har en anorektisk identitet, den har jeg skilt meg fra for lenge siden og jeg vil ikke at spiseforstyrrelsen skal forme hvem jeg er, er det likevel slik at tynnheten har definert meg til en viss grad. Ikke for noe annet enn at det var sånn jeg kjente meg. Jeg var hun der tynne som folk tok i og som sa: "jøss, du er tynn". Det er naturligvis ikke noe bra i det, men det var i alle fall sånn jeg visste hvem jeg var, og nå som jeg ikke er det lengre, er det litt vanskelig å vite hvem jeg faktisk er. Jeg er jo meg, sant, det er tydelig, men hva mer? Jeg må lære meg å se forbi kropp og vekt, for det handler i grunnen egentlig ikke om hvordan jeg er som person.

Første gang jeg faktisk begynte å tenke på det om identitet, var da behandleren min nevnte det engang i høst da jeg hadde begynt å gå opp i vekt. Igjen.
"Jeg tror kanskje ikke det er selve vektoppgangen som er det verste, men det at du føler at du mister identiteten din." Ikke ordrett, men noe i den duren der. Først ville jeg egentlig ikke vedkjenne meg ved det, ikke innrømme at det er er sant- men med nærmere ettertanke, er det faktisk det. Det er sånn det er. Det er sånn det har vært.

For hvem er jeg  når jeg ikke lengre er tynn? Hvem er jeg når jeg ikke lengre har noe sykdom igjen? Hvem er jeg når jeg er fri? Hvem kommer jeg til å bli? Hvor langt kan jeg nå? Hva skal jeg fylle livet mitt med nå, da? Hvilken størrelse er jeg? Hvordan ser jeg egentlig ut? Er jeg okei nå? Er jeg bra nok? Er dette sånn som det skal være, eller er dette også galt? Det føles ikke riktig, hva nå, da? Hvor er jeg? Er jeg på slutten? Hvor befinner jeg meg på veien?
Hva? Hvor? Enn hvis? Kanskje? Vet ikke?

Mange spørsmål, tunge spørsmål, holde-meg-våken-om-nettene-spørsmål, med svar som er vanskelige å finne. Og jeg skjønner så alt for godt hva ROS- dama mener med at det kan virke tryggere å gå tilbake til spiseforstyrrelsen, for det har jeg nemlig også tenkt. Mange ganger. Det virker tryggere, fordi dette nye er så skummelt og ukjent og vanskelig og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere det. Jeg mestrer det ikke spesielt bra, men jeg prøver i alle fall, og prøve, det er av og til det eneste man kan gjøre. Prøve uten å gi opp. For jeg vet, jeg vet så alt for godt at spiseforstyrrelsen og en slik tilværelse ikke er noe å gå tilbake til.

Målet må være å klare og akseptere ting som de er. Det er målet. Jeg tror bare at jeg trenger litt ekstra hjelp og støtte for å få det til. Hvordan det skal utarte seg, vet jeg ikke. Men jeg tror det er nødvendig.