Jeg er hjemme hos mamma og pappa. Bestemte meg for å dra hjem til Kvaløysletta i går kveld da jeg og lillesøster var på julekonsert i domkirka, selv om planen egentlig var at jeg og Inger skulle "drive home for christmas" i løpet av dagen i dag. Ikke kjøre, men ta buss med alle julegavene og hele pakka. Kanskje ikke så dumt å dra hjem en dag for tidlig allikevel. Det er en av de fine tingene med å bo i samme by som mamma og pappa: kunne reise hjem når jeg har lyst. Lyst og lyst. I løpet av de siste dagene, ukene, har jeg avlyst jula omtrent en gang om dagen i gjennomsnitt- gjerne i sammenheng med en tårestrøm uten like, indre frustrasjonsnivå på høyt plan og alt som hører med når man er i en dyp, personlig krise. Jeg har ikke så lyst til å feire jul i år. Så langt har dette vært den verste desember- måneden jeg har hatt på veldig, veldig lenge og jeg har ikke grudd meg så mye til jula på... ja, jeg vet ikke? Det har ikke bare noe med at jula ofte er ei vanskelig tid for folk med spiseforstyrrelser, selv om det også er en av grunnene. Selv om jeg er normalvektig og ser, i følge alle andre, mye bedre ut enn jeg har gjort på millioner av år, er det fortsatt vanskelig. Det er det viktig å minne menneskene rundt meg på: at jeg fortsatt har det vanskelig. Det er så lett å glemme når alt ser tilsynelatende bra ut fra utsiden. Det er så lett å se forbi det tunge, og for foreldre og venner: lett å puste lettet ut og tenke at "endelig er det over". For meg er det ikke sånn. For meg er det langt fra over. Nå kjemper jeg en av de tøffeste og hardeste kampene jeg har vært borti (alle kamper er harde, men denne, denne tar virkelig av). Det er vanskelig å snakke om det fordi jeg føler så mye skam, føler meg så teit og dum og latterlig, men likevel, likevel er det et viktig område å berøre. Det er viktig for meg at de rundt meg vet at jeg ikke har det så greit, og at alt jeg sier og gjør kanskje ikke alltid er velbestemte og velformulerte ord som har en ordentlig mening bak seg. Det er viktig for meg at de som jeg tilbringer mye tid sammen med forstår at mye skjer i affekt, og at jeg er klar over det, innsikten er på plass, men at jeg ikke alltid klarer å regulere handlinger, impulser og sånt. I landet vårt har vi ytringsfrihet, men jeg har ikke alltid fri vilje. Det er ikke alt jeg kan styre, kontrollere og råde over.

Det er så viktig at folk forstår at jeg prøver. At jeg gjør det, men at ting kan gå feil. At jeg ikke mener alt jeg sier eller gjør, og at jeg fortsatt er meg, selv om de tunge tankene kan bikke litt over. Det er viktig å skille meg fra det.

Uansett. Jeg gruer meg til jula. Jeg gruer meg, fordi det skal være årets lykkeligste dag, fordi det skal være mange smil og alle skal ha det fint og alt skal være bra og ditten og datten. Fordi alle skal kose seg og ha på seg fine klær og synge julesanger og pakke opp gaver og alt som hører med når det er jul. Og mat, masse mat. Ei jul, jeg tror kanskje det var i fjor, beskrev jeg juletida slik: "for en med spiseforstyrrelser er det som å få alt som surrer rundt i hodet hele tiden, tatt ut og plassert på bord og rundt i hele huset". Jeg vet ikke om det er slik for andre, men sånn har det i alle fall vært for meg. All maten man tenker på, dukker opp over alt.
Men det er ikke det verste. Ikke i år. Det verste er at jeg har det vondt, og at jeg er redd for at alt skal bli ødelagt. Innerst inne tror jeg det går bra likevel.
Jeg håper det.

Lillejulaften. Det er okei å være hjemme, så langt. Mamma er på jobb på sykehuset. Pappa og jeg er de eneste som er våkne; han har limt sammen årets pepperkakehus (bildet over) og det skal pyntes i kveld. Nå pakker han inn julegaver til bestemor og bestefar i Hammerfest som skal sendes med en onkel som skal feire jul hos dem, og jeg har spist mammas julesild-påleggting til frokost. Jeg vet ikke hvor lenge jeg skal være her. Jeg har ingen planer. Det er helt greit.