lørdag
Gratulerer med 2års, Annika!
12/18/2010 12:20:00 a.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Klokken har slått tolv. Det er midnatt. 18.desember. I dag, eller, strengt tatt i morgen- jeg har jo ikke lagt meg og stått opp enda, har jeg enda et slags jubileum. 2 årsdag. 2.årsdagen som egentlig er viktigere enn 1årsdagen, selv om 1årsdagen symboliserer at jeg har klart meg på "egenhånd" i et helt år. Det er stort. Men denne dagen er større.
Den er større fordi... på denne dagen, for nøyaktig to år siden var jeg på samtale ved Regionalt Senter for Spiseforstyrrelser i Nord Norge. I Bodø. For to år hadde jeg bestemt meg. Bestemt meg for å prøve. Jeg prøver fortsatt.
I mangelen på ord, republiserer jeg innlegget jeg skrev 18.desember 2009.
Kl. 0930 og utover...Svette hjerneceller. Blablabla. De to damene jeg har møte med, snakker hull i meg og de pakker virkelig ikke ting inn i bomull. Nei, her kjører de rett på og forteller meg alle de grusomme tingene jeg egentlig vet, men som jeg slettes ikke har lyst til å tenke på. Hun ene er grei. Hun får meg til å le.
Timen tar to og en halv time. De skriver ark opp og ark ned, og jeg har sittet i samme posisjon så lenge at jeg har vondt i rumpa. Jeg vil reise meg å gå. Jeg holder på å bli litt sint, men bare nesten. De synes at jeg er flink med ord. De snakker om skolen, om verden, om ting og tang - og til slutt blir vi enige om at jeg skal dra til Fredrikstad. Jeg nikker, jeg vet ikke om jeg vil, det er på andre siden av jordkloden, halloiluken. Det spiller egentlig ikke noen rolle om jeg vil eller ikke, jeg må, hvis jeg har lyst til å ha et liv.
Hun ene dama jeg har møte med, ringer til Fredrikstad mens jeg er ute sammen med hun andre - som ber meg hoppe og danse, og reise meg raskt opp fra stolen, snurre rundt og gudene vet hva.
"Du reiser dit 6.januar."
"å."
Selvfølgelig lot de seg ikke lure av skjelettjenta, meg, som satt i stolen og snakket for harde livet. De gjorde de vanlige "prøvene" og jeg gikk ikke akkurat ut av dem med spesielt gode resultater. Jeg strøk. Anoreksien tapte mot autoritetene. Jeg ble stilt på en ekkel sak som skulle fortelle hvor mange tall det var igjen av meg, og selv med alle de klærne jeg hadde på meg, ble jeg funnet alt for lett. "Jeg er veid og funnet for lett," som Kari Iveland synger i en sang. Det var nettopp det jeg var.
De eneste prøvene jeg gikk ut med toppkarakterer på, var en greie der jeg skulle sette fingeren min på nesen og balansere på ei linje. DET klarte jeg, men det var også alt.
Damene i Bodø pakket ikke ting inn i bomullsdotter, neida, de slengte sannheten midt i trynet mitt. Den var brutal. I dag hører jeg fortsatt hvordan ordene deres surrer i hodet mitt og hvordan de fortalte meg at de ikke var sikre på om jeg burde være hjemme i jula. Jeg snakket meg ut av hele greia, og fikk dra hjem på en betingelse: ta et EKG. På lillejulaften.
Den er større fordi... på denne dagen, for nøyaktig to år siden var jeg på samtale ved Regionalt Senter for Spiseforstyrrelser i Nord Norge. I Bodø. For to år hadde jeg bestemt meg. Bestemt meg for å prøve. Jeg prøver fortsatt.
I mangelen på ord, republiserer jeg innlegget jeg skrev 18.desember 2009.
*
1årsdag: I've dreamed of you.
"Når alt kommer til alt, er dette mitt siste trekk og mitt siste alternativ i håpet om å få et bra liv."
Blogginnlegg, desember 2008.
Slik satt jeg hele desember 2008 og ventet. Jeg ventet på svar fra Bodø, ventet på legetimer, ventet på psykologtimer, ventet på at skolen skulle begynne, ventet på at dagen skulle starte, ventet på at dagen skulle ende, ventet på å spise, vente på at kroppen min skulle bevege seg, ventet på at kroppen skulle si stopp og takke for seg, ventet på telefoner fra det så kalte akutt teamet i Narvik, ventet på å få komme til samtale i på Nordland Psykiatriske sykehus (i Bodø), ventet på hjelp, ventet på pappa som den gang skulle dra sammen med meg til Bodø og jeg ventet på at året skulle være omme. Jeg ventet både på at livet skulle ta slutt og at det skulle begynne. Jeg lengtet etter begge. Jeg var sliten og trett av dage - det føltes ut som jeg hadde levd en hel mannsalder og vel så det.
Jeg var lei. Jeg var lei av å være alene, jeg var lei av å være ensom, jeg var lei av å dele hele meg med elefantstemmen, jeg var lei av å være styrt av et monster som var så mye sterkere enn meg, jeg var lei av å ikke kunne gjøre noe, jeg var lei av å tenke på mat, jeg var lei av tall, jeg var lei av å løpe mellom legen og psykologen min. Jeg var så lei og jeg var så sliten. Jeg var lei av tvangshandlinger og jeg var drittlei av kulden. Jeg var ekstremt tynn - et grusomt syn for alle og en hver, og jeg var så utrolig, utrolig sliten. Det var alt. Det var sånn livet mitt var og det var det. Ikke noe mer. Ikke noe mer enn mat, kokebøker og lekser. Lesing på latiske kroppsdeler og sykdommer i ambulansebøkene mine. Jeg var en anorektiker, jeg var død innvendig og utvendig, jeg var tømt for liv og livslyst. Jeg var en robot. Jeg var ingenting.
*
For nøyaktig ett år siden dro pappa og jeg til Bodø på forsøk nummer to. Denne samtalen jeg skulle ha med damene i Bodø ble utsatt på grunn av dårlig vær og jeg måtte vente ei uke ekstra før jeg fikk dra. "Dere trenger ikke å være med meg. Jeg er tross alt stor jente, jeg klarer meg. Jeg kan godt dra helt alene! Dere trenger ikke å ta dere fri eller noe sånt. Det går bra. Jeg kommer til å komme meg både frem og tilbake," hadde jeg sagt til mamma og pappa så mange ganger at jeg nesten trodde på det selv. Ja, jeg hadde i alle fall lyst til å tro på det - men innerst inne visste jeg at det ikke var sant. Jeg trengte dem begge og de var klar over det. Takk og lov for at foreldre er smartere enn det man selv ofte tror.
Så, pappa dro sammen med meg. Jeg sov alene i leiligheten min og sto opp fryktelig tidlig den torsdagen vi skulle dra. Jeg brukte uendelig lang tid på å sminke meg - i hodet mitt snurret drøssevis med tanker om at hvis jeg så sånn noenlunde "bra" ut, ville nok Bodø - damene tro jeg var helt frisk og si at jeg bare kunne dra hjem igjen. Ja, jeg visste at det ikke var sant. Jeg så verken frisk eller bra ut, men jeg likte å late som. Jeg både ville og ville ikke ha hjelp. Samtidig fryktet jeg hva jeg kom til å få som svar. Jeg var livredd for å bli avvist, livredd for å måtte gå rundt på jorden med føtter som ikke ville bære meg mer. Jeg var ikke klar over hvor forferdelig syk jeg var, men jeg skjønte at noe hadde gått alvorlig galt. Noe var rett og slett feil. Jeg var også redd for sannheten. Jeg fryktet ordene jeg kanskje kunne få høre, fryktet en ny innleggelse og en ny ernæringsprosess.
Pappa og jeg ankom sykehuset i en taxi. Jeg husker jeg hadde på meg en kjole fra ei barneavdeling, fem strømpebukser og litervis med sminke. Vi hadde hatt en flytur med masse turbulens. Vi hadde drukket kaffe. Jeg hadde forberedt meg mentalt med "Håndbok for lysets krigere" og hadde skrevet i dagboken min. Alt som er notert fra den tiden er korte setninger som ikke forteller noe annet enn hvor sliten jeg var.
Pappa og jeg ble sittende lenge på noen ubehagelige stoler, noe alle stoler var på det tidspunktet, ute i en lang korridor og samtalen var forsinket. Da jeg endelig fikk komme inn, var jeg så nervøs at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, og mens jeg ble dyttet inn på et rom, ble pappa tilbydd kaffe og pepperkaker i et rom utenfor.
Kl. 0930 og utover...Svette hjerneceller. Blablabla. De to damene jeg har møte med, snakker hull i meg og de pakker virkelig ikke ting inn i bomull. Nei, her kjører de rett på og forteller meg alle de grusomme tingene jeg egentlig vet, men som jeg slettes ikke har lyst til å tenke på. Hun ene er grei. Hun får meg til å le.
Timen tar to og en halv time. De skriver ark opp og ark ned, og jeg har sittet i samme posisjon så lenge at jeg har vondt i rumpa. Jeg vil reise meg å gå. Jeg holder på å bli litt sint, men bare nesten. De synes at jeg er flink med ord. De snakker om skolen, om verden, om ting og tang - og til slutt blir vi enige om at jeg skal dra til Fredrikstad. Jeg nikker, jeg vet ikke om jeg vil, det er på andre siden av jordkloden, halloiluken. Det spiller egentlig ikke noen rolle om jeg vil eller ikke, jeg må, hvis jeg har lyst til å ha et liv.
Hun ene dama jeg har møte med, ringer til Fredrikstad mens jeg er ute sammen med hun andre - som ber meg hoppe og danse, og reise meg raskt opp fra stolen, snurre rundt og gudene vet hva.
"Du reiser dit 6.januar."
"å."
Selvfølgelig lot de seg ikke lure av skjelettjenta, meg, som satt i stolen og snakket for harde livet. De gjorde de vanlige "prøvene" og jeg gikk ikke akkurat ut av dem med spesielt gode resultater. Jeg strøk. Anoreksien tapte mot autoritetene. Jeg ble stilt på en ekkel sak som skulle fortelle hvor mange tall det var igjen av meg, og selv med alle de klærne jeg hadde på meg, ble jeg funnet alt for lett. "Jeg er veid og funnet for lett," som Kari Iveland synger i en sang. Det var nettopp det jeg var.
De eneste prøvene jeg gikk ut med toppkarakterer på, var en greie der jeg skulle sette fingeren min på nesen og balansere på ei linje. DET klarte jeg, men det var også alt.
Damene i Bodø pakket ikke ting inn i bomullsdotter, neida, de slengte sannheten midt i trynet mitt. Den var brutal. I dag hører jeg fortsatt hvordan ordene deres surrer i hodet mitt og hvordan de fortalte meg at de ikke var sikre på om jeg burde være hjemme i jula. Jeg snakket meg ut av hele greia, og fikk dra hjem på en betingelse: ta et EKG. På lillejulaften.
På spiseavdelingen i Bodø hadde de den gang bare fire døgnplasser og disse var alt gitt til jenter som trengte dem like mye som det jeg gjorde. Heldigvis var det sånn at Helse Nord hadde en avtale med Capio, og de sendte alle de pasientene som måtte være i døgnbehandling - og som de ikke hadde plass til, dit. Så... sånn havnet jeg der etter to uker i senga hjemme i juleferien. To uker der jeg hadde influensa og var usikker på hvordan jeg skulle klare å overleve den neste dagen.
Kl: 1115Pappa og jeg tar taxi til byen, og ler sammen av ei litt dement gammel dame som prøver å komme seg opp rulletrappa, den som går feil vei. Pappa er glad. Mamma er glad. Jeg vet ikke hva jeg er.
Vi er i Bodø noen timer, fryser i vinden og tar taxi og fly tilbake til Narvik.
I dag vet jeg hva jeg er: jeg er glad for at jeg dro til Fredrikstad. Jeg er glad for at jeg lever. Jeg er glad for at mamma og pappa har stilt opp hele veien. Jeg er glad for at vennene mine har holdt ut med meg til tross for hvor forferdelig jeg helt sikkert har oppført meg til tider.
Jeg har det mye bedre. Jeg er ikke lengre lei og sliten, jeg har en kropp som fungerer, jeg kan være sosial, jeg går på skole og jeg klarer det, jeg spiser, jeg puster og jeg ler. Jeg smiler som friske mennesker, jeg kan dra på en fest sammen med vennene mine, jeg kan gå ut uten mange lag med klær, jeg kan leve. Jeg lever.
Denne jula blir helt annerledes og om jeg skulle få influensa, vel, da kommer jeg i alle fall ikke til å ligge i senga og lure på om jeg kommer til å overleve. Dessuten kommer jeg heller ikke til å slikke asjetter eller spise smuler fra benken uten å oppdage at jeg har gjort det, før jeg står med fingrene i munnen.
Grusomt? Ja. Men det er sannheten. Det er sånn det er å være anorektiker og et matvrak. Det er slik det er å være syk. Og la meg gjøre en ting klart: DET ER HELT FORFERDELIG. Det er så grusomt at bare mennesker som har vært der selv kan forstå det. På den tiden var det uutholdelig å være meg. Å være Annika. Jeg gråter når jeg tenker på det.
MEN. I dag er det ikke forferdelig å være meg. I dag er det greit. Jeg har mye igjen, men jeg har kommet langt på veien og jeg kan leve med meg selv. Noen dager er det veldig, veldig fint å være 1.stk Annika, 19 år gammel og alt som hører med. Noen dager er det ikke så greit. Det er en del av livet, og det er en del av det å både være spisesyk og skulle bli frisk.
Men... alt i alt: jeg har det mye bedre enn det jeg har hatt i løpet av alle tenårene som har forsvunnet.
Om et døgn sitter jeg på toget, på tur nordover for å feire jul. Og som jeg har skrevet så mange ganger: jeg gleder meg!
Kl: 1115Pappa og jeg tar taxi til byen, og ler sammen av ei litt dement gammel dame som prøver å komme seg opp rulletrappa, den som går feil vei. Pappa er glad. Mamma er glad. Jeg vet ikke hva jeg er.
Vi er i Bodø noen timer, fryser i vinden og tar taxi og fly tilbake til Narvik.
I dag vet jeg hva jeg er: jeg er glad for at jeg dro til Fredrikstad. Jeg er glad for at jeg lever. Jeg er glad for at mamma og pappa har stilt opp hele veien. Jeg er glad for at vennene mine har holdt ut med meg til tross for hvor forferdelig jeg helt sikkert har oppført meg til tider.
Jeg har det mye bedre. Jeg er ikke lengre lei og sliten, jeg har en kropp som fungerer, jeg kan være sosial, jeg går på skole og jeg klarer det, jeg spiser, jeg puster og jeg ler. Jeg smiler som friske mennesker, jeg kan dra på en fest sammen med vennene mine, jeg kan gå ut uten mange lag med klær, jeg kan leve. Jeg lever.
Denne jula blir helt annerledes og om jeg skulle få influensa, vel, da kommer jeg i alle fall ikke til å ligge i senga og lure på om jeg kommer til å overleve. Dessuten kommer jeg heller ikke til å slikke asjetter eller spise smuler fra benken uten å oppdage at jeg har gjort det, før jeg står med fingrene i munnen.
Grusomt? Ja. Men det er sannheten. Det er sånn det er å være anorektiker og et matvrak. Det er slik det er å være syk. Og la meg gjøre en ting klart: DET ER HELT FORFERDELIG. Det er så grusomt at bare mennesker som har vært der selv kan forstå det. På den tiden var det uutholdelig å være meg. Å være Annika. Jeg gråter når jeg tenker på det.
MEN. I dag er det ikke forferdelig å være meg. I dag er det greit. Jeg har mye igjen, men jeg har kommet langt på veien og jeg kan leve med meg selv. Noen dager er det veldig, veldig fint å være 1.stk Annika, 19 år gammel og alt som hører med. Noen dager er det ikke så greit. Det er en del av livet, og det er en del av det å både være spisesyk og skulle bli frisk.
Men... alt i alt: jeg har det mye bedre enn det jeg har hatt i løpet av alle tenårene som har forsvunnet.
Om et døgn sitter jeg på toget, på tur nordover for å feire jul. Og som jeg har skrevet så mange ganger: jeg gleder meg!
*
Sykemeldt, krisefase, alt-for-tidlig-juleferie, dog ettusentallsskritt videre fra desember 2008.
Bedre, tross alt.
Gratulerer med dagen!
Jeg håper virkelig jeg får en bedre 2årsdag enn 1årsdag. Det hadde vært fint.
Etiketter:
Livet
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
9 kommentarer:
Du er ein berikelse, Annika. Prøv å tell alle dei som er så inderleg glade for at du klarte deg; du vil ikkje klare det.
Men du har klart det viktigaste: å velge livet. Det vanskelege livet.
Så stolt dei må vere av deg, familien din og alle. Eg veit at eg er det.
Ønsker deg ein toårsdag som er deg verdig <3 stor klem
Gratulerer så masse med 2 års dagen Annika,håper den gir deg mange gleder! Du er en fighter,og du har jaggu meg fighta deg langt opp og fram på disse to årene.
<3
Gratulerer, Annika! Håper du får en fin dag og ikke minst en fin jul <3
Den ''gamle delen'' av innlegget her tror jeg jeg leste for omtrent et år siden (for ja, har lest bloggen din ganske så lenge) og nå sitter jeg igjen med følelsen av at tiden flyr! Utrolig hva du har klart å utrette siden 2008.
Klem!
Flott å lese . Godt å se at en med SF kan føle seg så mye bedre, det gir håp for datter også :):) Ønsker deg alt godt i jula og det er bare å stå på. dette klarer du. Klem
psst. Min datter skulle det stå i forrige kommentar
Gratulerer så masse!<3
Gratulerer! Ble virkelig grepet av dette innlegget.. Utrolig hvor langt du har kommet! :D du er et levende bevis på at uansett hvor syk man er, er det håp om noe bedre. Takk.
Takk for fin kommentar!
Det var så rart å se deg utenfor Rogers på lørdag, og vite hvordan man kan ha det, uansett hvor fresh man ser ut. Jeg kom ikke og sa hei delvis fordi jeg hadde det travelt, og delvis fordi jeg tror det hadde blitt litt rart.
Poenget er at du er veldig pen.
Kjære deg, gratulerer!!! :D
har fulgt bloggen din siden 2008, du har vært til viktig inspirasjon <3