Egentlig vil jeg skrive et langt og positivt og fint innlegg med mange gode ord om hvordan enda dag i gjørmehullet, enda en dag som skilpadde- Annika og enda en dag i senga ble vendt litt opp-ned og på hodet, og ble til en ikke så alt for ille kveld med pepperkakebaking sammen med Inger og kråkeskrilkoring til Sissel Kyrkjebøs eldgamle julealbum fra 1988, og pepperkakehuspynting sammen med de to samboerne mine (det tredje huset i år, jeg lagde et i går helt alene og limte det sammen i dag). Jeg har lyst til å skrive mange fine ord om hvor heldig jeg er som har mennesker rundt meg hele tiden; mennesker jeg trives sammen med og som får meg på bedre tanker når ting er skikkelig dritt og som holder ut med meg til tross for at jeg i blant er infiltrert av allverdens tull og tøys (som egentlig er dønn alvorlig og fryktelig slitsomt), og som faktisk... ja, jeg velger i alle fall å tro det, og jeg er nesten sikker på at det er både sant og fakta, liker meg akkurat som jeg er, til tross for den stygge bagasjen jeg har med meg. Den ryggsekken som for tiden henger som en murstein over skuldrene, og som er tung å bære selv om jeg har trent mye styrke siden slutten av oktober/november.
Apropos trening: jeg har ikke trent på ganske mange dager. Egentlig er det helt greit. Jeg har ikke så mye energi til det akkurat nå, og det er også okei nok. Trening skal ikke være tvang. Det skal ikke gi dårlig samvittighet hvis man ikke får gjort det, og det burde heller ikke være en ting man føler at man MÅ gjøre. Strengt tatt gjør det ingenting med en liten pause. Treningen har riktignok gitt meg mange positive bivirkninger, men også noen som er litt vanskeligere å akseptere, men som jeg prøver å godta likevel.

Jeg prøver alltid.
Når jeg uansett har holdt ut omtrent 7 år med sykdom av diverse slag, klarer jeg å vandre forbi dette gjørmehullet også. Jeg kommer til å klare å dra beina etter meg, komme hel, fin og kanskje litt styrket ut på den andre siden, selv om jeg kanskje må gå i gjørma hele veien og bli ekstra våt på beina. Det kommer til å gå denne gangen også. Når jeg tenker etter, har det jo vært verre. Kanskje ikke på en stund, jeg mener; ting er veldig, veldig mye vanskeligere enn det har vært på lenge. Synes jeg har skrevet det ofte (?), men nå er det altså sånn det er. Det er veldig, veldig lenge siden jeg har hatt det så irriterende og intenst vondt som jeg har det nå. Det er ofte sånn for meg at det mørke og tunge henger over hodet mitt hele tiden, ikke konstant, men ofte- de dårlige periodene er ikke til å unngå, de kommer i gjentatte serier, og det svinger veldig, men denne gangen, denne gangen svinger det ikke. Det bare er... smertefullt. Dette kalles en nedtur- periode. En depresjon.

Denne desemberen er ikke noe særlig. Men okei, så er det sånn det er da. Okei, så gråter jeg mye. Jeg har det vondt. Jeg klarer ikke helt å se perspektiv i ting og jeg klarer heller ikke å jobbe med alle de problemskapende tankene mine, ikke på en sånn måte som jeg ønsker å gjøre. Minner meg på, i alle fall i skrivende stund, at det går over. Det gjør faktisk det.

Uansett.
Jeg er i alle fall heldig. Heldig som bor sammen med Inger og Sunniva, og heldig fordi jeg ikke utagerer, gråter og handler i affekt når jeg er sammen med dem. Det kan fort skje når jeg tilbringer tid sammen med familien min; kun av den grunn at jeg virkelig er trygg på at de holder ut. Mamma og pappa har stilt opp i det uendelige. De vet kanskje ikke alltid hva de skal si eller hvordan de skal håndtere elendigheten min, men de er der likevel. Hvis jeg en gang blir mamma, håper jeg at jeg også kan bli slik.

I morgen har jeg planer. Endelig. Egentlig burde jeg vaske, jeg burde brette klær, jeg burde trene (ikke fordi jeg må, men fordi det er bra for psyken og hjelper med å få ut mye dritt som jeg ikke trenger å ha i systemet), jeg burde ditt og datt, og helst skrive engelsktentamenen som klassen min hadde i dag. Det har seg nemlig slik at jeg har bestemt meg for å gjøre et forsøk på å henge med i alle fall noe av skolearbeidet, ikke fordi jeg virkelig er nødt til det, men fordi det er bra for meg å ha noe å gjøre. Alle disse må og skal og burde får ligge litt inntil videre.
Først og fremst skal jeg stå opp med godt mot, et nytt forsøk på kostlistespising og klokkeslettspising, delmål: frokost i første omgang, og så skal jeg tilbringe litt tid sammen med Sigve, en kamerat av meg som jeg egentlig ikke har vært noe sammen med siden den fatale nyttårsaftenen fra 2007 til 2008. Julekortskriving og et kafebesøk. Følelsene for morgendagen er riktig nok blandet, ikke så rart når det blir mange dårlige dager og det er fort gjort at katastrofetankene slår til og ødelegger mye. Som for eksempel at jeg gjentatte ganger tenker at jeg ikke har lyst og at jeg aldri i verden kommer til å klare å gjennomføre hverdagslige dusjeritualer, kle-på-ansiktet-rituale og å finne klær i morgen. Gi meg en søppelsekk. Nei, Annika, slutt å tulle. Wear it like a crown. Bær vekta med stolthet. Det er kanskje det jeg burde gjøre.

Ja, og så er jeg i tvil om jeg kommer til å klare å gjennomføre alt. Krisemaksimering. Men, til syvende og sist vet jeg at jeg bare må gi det en sjanse. Torsdagen, altså. Går det ikke, så går det ikke. Det er i alle fall viktig å prøve, før jeg bestemmer meg for at det ikke går.
Dessuten tror jeg at denne lille byturen kan bli okei.
Lillesøster skal forresten delta på en konsert på sykehuset i morgen, og den må jeg også få med meg. Hun skal spille "River flows in you". Den er så vakker.

Jeg har lyst til å skrive. Ikke bare blogg, men skrive- skrive. Og jeg planlegger et innlegg om Mørkets Fyrste i egen person. Bare for å fortelle litt mer om ham.

Og
jeg har lyst til at disse dårlige dagene kan ta slutt, jeg har lyst til å få livet mitt tilbake, livsgnisten, livsgleden, lengselen, hungeren etter det gode og bra og fine og flotte som finnes i verden. Jeg har så lyst til å se hvor vakkert alt sammen kan være igjen.
Det kommer. Det kommer nok helt sikkert. Jeg må bare være tålmodig.