Jeg tror dette kanskje kan være det man kaller en dårlig dag. Ikke toppen av kransekaka, ikke prikken over i'en blant dårlige dager, men nok en mindre god tirsdag- akkurat som forrige tirsdag. En tirsdag med haugevis av emosjonelle nedturer.
En skikkelig henge- med- hodet- over- pulten- dag med et snev av hangover etter sovemedisinen, en av disse dagene der jeg ikke har fått gjort noe produktivt i skoletimene, med mindre man anser det å spise kakemenn etterfulgt av dårlig samvittighet og så en kakemann til- som produktivt. Men, det kan nok helt sikkert være produktivt det også. Kommer an på hvordan man ser på det. Det sparker i alle fall Elefantstemmen i rumpa.

I motsetning til sist tirsdag som var en enda verre dag enn denne tirsdagen, har jeg ikke intensjoner om å ta nok en skilpadde- onsdag i morgen der jeg kun er skilpadde- Annika. Det er tross alt bare tretten hele dager igjen til jeg kan ønske juleferien velkommen, og de tretten dagene, ti skoledager, har jeg altså store planer om å være delaktig i hverdagen og det som hører med.
Jeg har overlevd dårlige dager før. Jeg har hatt verre dager.

Skolen er i blant et "bittelite" irritasjonsmoment. Dårlige planlagte timer, mangelfull informasjon om diverse ting og forskjellig informasjon om enkelte greier fra to forskjellige mennesker, samt ustrukturerte timer og et opplegg på halv åtte, er veldig krevende for ei som liker å ha kontroll og oversikt. Det er fryktelig slitsomt og jeg bruker utrolig mye energi på å være sinna over små bagateller som egentlig ikke er verdt en eneste hjernecelle. Men så er det sånn at jeg liker å ha oversikt, og når jeg ikke har det, kan jeg fort miste fotfestet. Selv om jeg har kommet langt i prosessen min og katastrofetankene er mindre dominerende og gjeldende enn tidligere, skal det ikke så mye til før jeg faller langt ned i kjelleren.
Det som for andre mennesker ikke trenger å være noe mer enn litt frustrerende, kan for meg være verdens undergang. Årevis med øving i å tenke sort/hvitt skaper automatiske tanker som er vanskelig å snu. Men det går å endre på det, noe jeg har jobbet mye med. Kognitiv terapi hjelper på automatiske tanker. Når man er obs på hva som har en tendens til å "bare dukke opp", er det lettere å ta tak i det også.

Uansett.
Skoledag = fullført, om enn halvhjertet. Det gjør ikke så mye. Da jeg var ferdig for dagen var jeg så sliten og nedstemt at jeg måtte droppe den planlagte treningsøkten og tilbrakte i stedet for et par kvarter på en hard stol på biblioteket sammen med ei i klassen min. Det var fint. I begynnelsen av skoleåret hadde jeg bestemt meg for at ingen i klassen min trengte å vite noe om meg, og jeg hadde også store planer om at INGEN skulle få vite om bagasjen min så lenge det ikke var nødvendig. Ting har endret seg; jeg som ikke hadde tenkt at jeg kom til å bli ordentlig kjent med noen, har blitt det allikevel. Jeg har fått venner i klassen min, mennesker som jeg har blitt glad i på ganske kort tid. Da gjør det ingenting å fortelle litt. Å si ting som de er når man for eksempel har en dårlig dag, hjelper. Det hjelper å snakke om det.

Spiste middag hjemme hos mamma og pappa i ettermiddag, og har endelig fått skrevet et brev til nav som burde vært postet og sendt for lenge siden sammen med søknaden om sosialstøtte. Jeg er jo økonomisk konkurs.

Egentlig har jeg litt lyst til å sende et brev som ser nesten slik ut:


Kjære nav



Neida. Joda.

1årsdagen finner forresten sted 11.desember. På lørdag. Oppdatering kommer.