jeg har egentlig bare en ting å si: MEH

etterfulgt av ikke bare "to tette", men...

sånn som den nyeste (?) Pondus- boken heter.

Et smell, så blir det kveld. Eller, ble? Problemet er bare det

at det har vært mange smell hittil, og jeg ser enda ikke slutten. Kvelden.

Enden på elendigheten. Hvor blir den av, da? Jeg er drittlei. Det finnes ingen

ord for hvor lei jeg er av å ha det sånn som jeg har det.

Sannheten er slik (det er på tide at jeg forteller den, nok en gang):

jeg klarer ikke å reparere dette. Jeg mestrer det faktisk ikke. Jeg klarer det ikke. Nå har jeg forsøkt uten å prøve på ordentlig ganske lenge. "Prøve på ordentlig" er kanskje feil, for hvem kan egentlig bestemme hva som er "på ordentlig" og hva som er halvhjertet? Vet ikke. Jeg har null oversikt. Null kontroll. Ikke kontroll som i "destruktiv kontroll", ikke sånn. Bare kontroll, som i ja, oversikt, og som i å få ting til. Det verken har jeg eller klarer. Dessverre.

Jeg er veldig sliten av alt som er vondt og vanskelig. Dette går naturligvis utover alt; spesielt denne livskvaliteten. Og det sosiale. Og hva jeg driver med. Hva jeg gjør for å få dagene til å gå. Jeg gjør ingenting. Sover bort timene, dagene og har det veldig vondt med meg selv. Jeg er litt redd. Redd for at det ikke blir bedre (jeg vet at det blir det, men følelsene er sterke), redd for at det skal fortsette som nå i det uendelige - for hvis disse følelsene skal forbli, kommer jeg ikke til å komme meg tilbake på skolen. Den eneste årsaken til det, er det fryktelige selvbildet mitt og de dårlige følelsene jeg har for meg selv. Dumt, tenker kanskje noen, og jada, det er kanskje det, men for meg er det også en realitet. Virkelighet. 

Kanskje jeg egentlig burde la være å skrive. Til jeg blir bedre. Til tilstanden min blir bedre.