søndag
Å være barn med forstyrret kroppsbilde.
11/14/2010 01:06:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Like før helga fikk både jeg og mamma det nyeste bladet til ROS (Rådgivning for spiseforstyrrelser) i posten. Temaet i dette bladet er ”Barn og unge”, et område som ikke alltid blir satt fokus på eller berørt. Det er ofte slik at mange tenker at spiseproblemer og/eller spiseforstyrrelser gjerne ikke inntreffer før tenårene fordi kroppsfokuset øker, eller når barnet kommer i puberteten og overgangen mellom å være barn og det å skulle bli voksen blir for stor. Sånn er det ikke. I forordene i bladet står det blant annet følgende: ”…noen er mer sårbare enn andre, og når heller ikke barnehagen slipper unna fokuset på kropp og vekt, er risikoen for å utvikle spiseforstyrrelser også til stede hos de aller yngste”.
Tidligere i august, like etter at jeg hadde flyttet inn i rekkehuset der jeg bor sammen med Inger og Sunniva, så jeg en dokumentar på tv kanalen FEM om en 8 år gammel anorektiker. Ei lita jente som egentlig burde spist godteri og sjokolade til hun ble kvalm, lekt med dukker og ikke bekymret seg over ting som kropp, vekt og mat. I stedet for gjorde hun nettopp akkurat det; la bort leken, det barnlige og havnet midt i ei smørje av en fryktelig sykdom. Det gjorde skrekkelig vondt. På sett og vis var nesten som å se meg selv da jeg var på mitt aller verste, bortsett fra at jeg var 16, 17 og 18 år – ikke 8. Hun kunne alt som jeg kunne og enda kan – selv om mye naturligvis har forsvunnet. Hun var akkurat som eldre anorektikere; visste hva kalorier var til punkt og prikke, kunne matvaretabellen delvis utenat, visste næringsinnhold og sammensetning av diverse matvarer og hun hadde forstått at trening og mye fysisk aktivitet gjør slik at kroppen forbrenner mer. Livet hennes var også preget av den velkjente tvangen og tvangsmønstrene som vi som har eller har hatt spiseforstyrrelser kjenner så alt for godt.
Det verste var da moren fortalte at datteren hadde kommet til henne og sagt noe slikt som: ”mamma, jeg er så sliten. Jeg orker ikke løpe mer.”
Moren hadde da svart: ”så stopp, da. Ikke løp mer. Hvil deg litt.”
”Jeg kan ikke, mamma. Jeg klarer ikke å slutte.”
Jenta kom heldigvis i behandling og ble bedre, men det er uansett et eksempel på at selv svært unge kan få alvorlige spiseforstyrrelser. Det blir ofte glemt.
I det nyeste bladet til ROS var det også en artikkel, ”LILLE SPEIL PÅ VEGGEN DER…” som handlet om barn og unge, kroppsmisnøye og spisevansker. Da jeg leste denne artikkelen, eller – bladet for så vidt, kom jeg til å tenke mye på meg selv og hvordan jeg var som barn. Det er ikke sånn at jeg etter alle disse årene i terapi, fortsatt sitter og rugger på fortiden og prøver å finne en eller annen bakenforliggende årsak for at ting ble som de ble, men jeg ser likevel tydelig at min egen selvforakt, dårlige selvbilde og selvfølelse går veldig langt tilbake i tid.
Fra ROS: ”barn med et negativt kroppsbilde fokuserer først og fremst på vekt og figur når de vurderer seg selv. Dermed blir de også mer sårbare for tynnhetsidealet. Barn med et mer positivt og balansert selvbilde legger vekt på andre egenskaper enn bare kropp når de evaluerer seg selv. Hos barn som er misfornøyde med egen vekt, ser det ut til å være større sannsynlighet for at jenter utvikler spisevansker. Tidlig pubertet kan øke risikoen.”
Da jeg var liten, var jeg lubben. Litt rund og myk i kantene som noen barn er, og slik skal det også være. Mennesker kommer i alle størrelser og ingen er like – det er det som gjør menneskene så vakre. Men det var altså et problem. For meg. Og problemet ble forsterket av barns manglende utviklete sosiale antenner, evne til empati og sympati, med mindre trivelige kommentarer som gikk ut på kroppen min og hvordan jeg så ut. Barn er sårbare. I tillegg kom jeg også tidlig i puberteten – jeg og et par andre jenter var de første i klassen min på barneskolen som en, den gang, mindre vakker dag, plutselig fikk pupper og alt som hører med. Det var også et problem. Puberteten i seg selv kan være vanskelig med hormonene, forandringene og hele pakka, men det blir litt ekstra vanskelig når man helst ikke vil være i den og er blant de aller første. Det er ikke så gøy når guttene kommenterer og forteller deg det du alt vet, men som du aller helst ville vært foruten. Det gjør det ikke enklere å akseptere sin egen kropp og tilstand. Tvert i mot.
Selv om jeg – som så mange andre mennesker – fikk noen kommentarer etter meg i ny og tror jeg ikke at det la grunnlaget til spiseforstyrrelsen som i senere år meldte sin ankomst. Men, det gjorde i alle fall ikke selvbildet mitt noe bedre, det er helt sikkert. Alt da tvilte jeg veldig på meg selv og på om jeg faktisk var god nok som jeg var, og ord som jeg fikk høre, ga meg ikke akkurat en bekreftelse på at jeg var bra som jeg var. Heller det motsatte.
”En undersøkelse fra 2004 blant norske gutter og jenter i 14- 15 års alderen viser i at i overkant av 14% av jentene har såkalte spiseproblemer. Det vil si problemer knyttet til mat og kroppsbilde uten at de har alle symptomene på en spiseforstyrrelse”.
Spiseproblemer og spiseforstyrrelser er ikke det samme, men et spiseproblem kan utvikle seg til en spiseforstyrrelse. Man kaller det en spiseforstyrrelse når tanker, følelser og handlinger i forhold til mat, kropp og vekt begrenser livskvaliteten.
Mine spiseproblemer begynte for eksempel på tidlig på ungdomsskolen. I 8.klasse. DA var det ikke en spiseforstyrrelse, men et spiseproblem som var følger av min egen selvforakt. Min selvforakt som jeg i stor grad hadde foret og matet med kommentarer som egentlig sikkert ikke var vondt ment, og mitt eget trivelige bilde av meg selv. Spiseproblemet som alltid gikk ut på at hvis jeg gjorde sånn eller sånn, da ble det bra. Eller hvis jeg gikk ned så og så mye, da ordnet det seg sikkert. Eller hvis jeg bare gjorde ditt eller datt og satte det slik og ble sånn, da ville jeg være en bra utgave av meg.
”Det går fint an å leve med en misnøye uten at det er noe stort problem”. Jeg klarte det ikke tidligere, men jeg øver meg på det nå. Med nok øving og jobbing, velger jeg tro at denne misnøyen kan forsvinne.
”Mens noen fint kan leve med en misnøye, kan det altså for andre få over til alvorlige lidelser. Men et overdrevent fokus på å være slank handler ofte dypere sett om andre ting enn kroppsvekt”.
Innerst inne handlet mitt eget misnøye ikke bare om at jeg selv mente jeg var for tykk. Jeg hadde alvorlige følelsesmessige problemer som jeg ikke visste hvordan jeg håndtere og da tok jeg det ut der jeg kunne gjøre det.
Hvorfor det ble som det ble, vet jeg ikke. Det finnes ingen fasitsvar på hvorfor det rammer enkelte mennesker. Noen er så uheldige at de blir syke, mens andre kommer seg gjennom spiseproblemer uten store mén og med en spiseforstyrrelse i nakken.
Uansett hvordan det er og hvordan det utarter seg hos den enkelte, er det viktig å huske på: ”følelsesmessig handler det om mer enn vekt”.
For det gjør det. Vekt, tall og annet tull er et symptom på noe annet som er fryktelig vanskelig.
Etiketter:
Livet
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
3 kommentarer:
Bra innlegg!
Har sett den dokumentaren selv. Ble helt rystet. At man er så liten, og utvikler spiseforstyrrelse. Forteller mye om dagens samfunn.
Ble du deprimert først og deretter spiseforstyrret eller utløste spiseforstyrrelsen en deprisjon?
Trist at så små barn utvikler en sf..som du sier,barn skal ikke ha den innsikten i kalorier og alt som følger med det å ha en sf..
Jeg finner ikke mine bakenforstående problemer som gir meg mine symptomer...maybe one day?
You are a fighter <3
Kari: Ja, det sier mye om dagens samfunn...
Jeg ble deprimert først og deretter kom spiseforstyrrelsen. Men, sykdommene henger nøye sammen. De fleste som har en spiseforstyrrelse blir ofte deprimert senere som en følge av sykdommen.
Laila: Bakenforliggende problemer er vanskelig å finne. Jeg finner heller ikke konkrete årsaker som utløste alt sammen. En dag dukker det kanskje opp noe.