Da jeg var på Capio, lærte jeg noe viktig: å sette pris på avspenning og meditasjon. Vi hadde alltid avspenning etter lunsj og middag - de to største måltidene på senteret.
Jeg hatet det i begynnelsen, avspenningen. Kunne ikke fordra å lytte til det jeg den gang syntes var en fullstendig idiotisk og håpløs cd med meditasjon fra Andreas J. Kroese. Ser enda for meg hvordan jeg lå på den sorte skinnsofaen i stua fordi jeg ikke fikk lov til å gå i trappene, mens jeg vred på meg frem og tilbake og gjentatte ganger fikk beskjeden: "ligg stille, Annika. Prøv å slapp av." Det gikk liksom ikke. For hvordan i alle dager skulle jeg klare det, når jeg kunne kjenne angsten rive i hele kroppen og magen var proppfull av mat? Når jeg aller helst ønsket meg et sort hull i bakken som jeg kunne synke ned i, eller gå i dvale til ting var blitt bedre? Hvis de ble bedre, altså. Jeg hadde valgt å gi behandlingen et forsøk, men jeg var jaggu ikke så sikker på at det gikk. For hvordan skulle det liksom gå seg til, når jeg, så lenge jeg kunne huske, ikke hadde hatt det noe bra? Ville jo bli litt bedre, ha det sånn noenlunde okei - men jeg var langt fra sikker på at det noen gang ville skje. Nei, ikke med meg. Jeg var fullstendig håpløs og dømt til å mislykkes. Trodde jeg. Med tider og stunder viste det seg at jeg tok feil, og det utviklet seg litt annerledes. Jeg fikk til!

Uansett. Jeg mislikte denne meditasjonsgreia noe helt forferdelig. Men over tid, etter flere timer med behandleren min som trodde fullt og helt at avspenning og meditering har effekt, daglig repetisjon med nettopp det og etter hvert helhjertet forsøk på å få det til å fungere, begynte jeg å like det. I alle fall litt. Jeg lærte den berømte SOAL - metoden. Stopp - observer - aksepter - la gå. Jeg begynte å bruke pusten min til å roe meg ned, og det fungerer utrolig nok. Å fokusere på pusten, se for seg at man puster gjennom hjertet eller noe i den duren, hjalp litt. Etter hvert begynte jeg å bruke denne metoden så smått i dagliglivet, ikke så mye at jeg kan skryte av at jeg er så flink til det, men litt. Litt er bedre enn ingenting.

Er en stund siden jeg har brukt metoden igjen. Stoppe opp, observere situasjonen, akseptere den og de følelsene man eventuelt måtte ha og la gå. La det passere. Nei, jeg mediterer ikke daglig og jeg har kun gjort det i en periode jeg slet fryktelig mye med søvnen, men fokuserer på SOAL. Prøver å stoppe opp når ting er vanskelig, prøver å observere det som skjer med meg og hvordan jeg har det, prøver å akseptere situasjonen og prøver å la det gå. Hver dag prøver jeg på å gi slipp. Prøver å stå i de vanskelige følelsene, og la de passere. Det er ikke enkelt, men hvis det på sikt faktisk fungerer, er det verdt et forsøk.

Jeg jobber hardt. Jobber med meg selv hele tiden, med tankegangen, med å trykke inn den grønne aksept - knappen, med ditten og med datten. Være her og nå. I øyeblikket. Ikke i fortiden da ting var sånn eller slik og ikke i fremtiden når ditten og datten skal være annerledes. Fortiden kan jeg ikke endre på. Kan ikke hoppe til fremtiden. Det er de endringene jeg gjør i dag, som vil vises i dagene, ukene og månedene som kommer. Selv de minste skrittene fører meg fremover. Til tross for at det ikke alltid virker slik.