Personer med spiseforstyrrelser ser gjerne "gale" ting når de ser i speilet - disse klassiske illustrasjonene av svært tynne jenter som ser på speilbildet sitt og ser en elefant, illustrerer det veldig bra. For det er jo sånn det er. Vi ser Elefanter. Mange Elefanter. De sitter i hodet. Og selv om de ikke er virkelighetsnære, er de reelle nok for den det gjelder. Det er virkelig nok for meg. Når jeg ser en Elefant i speilet, virker den helt ekte. Selv om den i utgangspunktet ikke er det.

I dag ser jeg riktig. I alle fall litt. Det har skjedd en betraktelig forandring - noe helt annet, noe jeg aldri har vært med på før, noe som både er litt spennende og fryktelig skummelt på samme tid. 

Overarmene mine er ikke som før. Nytt. Rart. De ser ikke ut som mine. 

 Armmusklene jeg en gang hadde fra den tiden jeg spilte basketball (ja, det går an å drive med den typen idrett, selv med mine 160 cm) og litt sånn, ble tært helt bort da anoreksien spiste meg opp for fullt i begynnelsen av 2008. Alt forsvant. Jeg klarte knapt å åpne dørene som gikk fra ungdomspsykiatrisk avdeling og ned til underetasjen der SMI - skolen var. Selv om behandleren jeg hadde på Capio var veldig for å begynne med litt styrketrening da jeg hadde oppnådd en forsvarlig BMI, begynte jeg aldri. Selv om jeg gikk opp i kroppsvekt, ble ikke armene mine noe særlig større og de ble ikke noe mer muskuløse av den grunn. Man må trene for å få litt mer muskler. 

Jeg hadde denne innstillingen: Styrketrening? Jeg? Nei, aldri i verden. Den eneste grunnen til det var fordi jeg fryktet muskler. 

Men altså. Det gjør jeg ikke nå. Og jeg har begynt å trene styrke. På ordentlig. Ikke bare en gang i uka når jeg ikke orker å dra på saltimer. Og det vises! Bare fire styrketreningstimer i uka i litt over tre uker + den derre vektoppgangen min så klart, har virkelig endret alt sammen. Når man har trent lite styrke og har hatt ingentingmuskler og fryktelig tynne overarmer, vises det ganske fort. Det er i alle fall min plutselige erfaring. Kanskje tar jeg feil. 

Jeg har ikke fyrstikkarmer lengre. Jeg er ikke vant til det. Det er skummelt. Veldig. 

Reaksjon fra tidligere i dag:

"Hva i allverdenshimlanavn? Har jeg lagt så mye på meg at det har gått ut over overarmene mine? Har jeg virkelig blitt så tykk at det har gått utover armene mine også?!????? DETTE GÅR IKKE LENGRE. NÅ ER DET NOK. Nå går jeg hjem og jeg skal aldri spise mer i hele mitt liv!!!!"

Skyttsvergen. Med litt ettertanke og noen runder med meg selv, innser jeg at det stemmer. Jeg har ikke blitt tykk på overarmene (hvordan kan jeg være det, når jeg ikke er det i det hele tatt?) Det er muskler. 

Ikke rart det blir litt overveldende når jeg ikke har sett annet enn fyrstikkene mine to år. Ikke rart at jeg blir litt overrasket og skremt og redd. Ikke rart det blir litt mye og litt voldsomt.

Men det går bra. Det er en bivirkning av treningen jeg kan lære meg å leve med, og det må jeg nesten gjøre. Hvis ikke, må jeg slutte og det har jeg ikke noe lyst til.

Ellers har det vært en okei mandag. Har fri i morgen. Det blir fint.