"Om igjen for første gang". Merker at det er litt slik det er nå; alt skal gjøres om igjen, alt skal prøves på nytt, på en litt annen måte, endres litt her, endres litt der, passe på, fjerne, legge til. Diffuse forsøk på endring, men allikevel helhjertet - om ikke annet, så godt som. Jeg er alltid i endring, på en eller annen måte. Nå er jeg i endring og utvikling. Kanskje på en litt annen måte enn tidligere, men det er ikke godt å si.
Jeg har nådd så kalt "matchvekt" uten å prøve. Helseforsvarlig vekt. Ei vekt som er riktig for kroppen min. Uten å jobbe for det. Det gjør det ekstra vanskelig, men jeg har, som jeg sikkert har sagt hundre og ørten ganger, bestemt meg for å akseptere det. Når jeg tenker etter er det ganske mange fordeler med det. Faktisk flere fordeler enn ulemper. Den eneste store ulempen er mitt fordreide selvbilde, men så har det seg slik at hverken selvbildet eller selvfølelsen min er noe bedre uansett hvor jeg ligger på skalaen. Jeg var så absolutt ikke LYKKELIGERE da jeg var x - antall kilo mindre. Jeg hadde det verre, bare på en litt annen måte. Det er hodet jeg må jobbe med. Hodet og tankegangen, det er der endringen må skje. Jeg har så mye å lære av flere av vennene mine som ser på seg selv som en helhet. Som aksepterer både de små tingene som er "feil" og alt som er bra. Forskjellen mellom meg og dem, er som oftes den at jeg bare ser på det som liksom mangler eller er galt og glemmer å fokusere på det som er BRA.

Fra bladet i Form: "Når du vil ha resultater, er den beste løsningen å se på kroppen som en helhet. Alt for mange fokuserer på enkelte områder som man er misfornøyd med." Ergo: jeg må lære meg å se på hele meg, sette fokuset på at jeg er god nok og at det viktigste som finnes er å ha det godt. Selv om det i blant kanskje kan virke som ei god løsning, er det ikke særlig virkningsfullt å ty til mindre heldige strategier for å "bli" fornøyd med seg selv. Jeg er ikke et tall. Ikke et nummer. Og min verdi kan ikke måles i antall kilo eller BMI.

Jeg prøver å lytte til menneskene rundt meg. Noen ganger er det mer fristende å lukke ørene, lytte til Elefantstemmen som virkelig vet hvilke knapper han skal trykke på, men innerst inne vet jeg at det er feil. Okei, så får jeg gråte litt når noen sier slike ting som "du begynner å se ordentlig bra ut nå," tolke det feil i noen minutter - før jeg får samlet tankene mine litt og forteller meg selv at "ja, kanskje..." Desto flere ganger man forteller seg selv en ting, jo sannere blir den. Går jeg rundt å sier til meg selv hele dagen at jeg er gigantisk (noe som ikke er fakta, dette skriver jeg bare for å minne meg selv på nettopp det), blir det en sannhet. Så, hvorfor ikke snu det? Hvorfor ikke prøve å fortelle seg selv at man er fantastisk? Ja, ofte tenker jeg "herregud, det er håpløst, det hjelper ikke, fungerer ikke, har jo prøvd og det gir ingen effekt..." sannheten er vel den at jeg egentlig aldri har prøvd på ordentlig. Kanskje fordi det er for skummelt, kanskje fordi jeg er redd for at jeg plutselig skal synes det også. Janteloven regjerer. Men det er i bunn og grunn ingenting galt med å like seg selv. Sette pris på den man er!
Som pappa sier: "det er forskjell på hva du ser og hva som er fakta."
Pappa har rett. Riktig nok er det jeg ser virkelig nok for meg, men det er ikke det som er helt riktig. I blant må man kanskje prøve, lære seg å se ting litt fra et annet perspektiv. Gjennom andres øyne. I skolebøkene mine står det nemlig at det er gjennom andre vi får bekreftelse på at vi er noe. Og akkurat nå trenger jeg bekreftelser hele tiden.

Hadde gode intensjoner for denne dagen, men den begynte ikke så bra likevel. Prøver uansett å ikke grave meg ned i elendigheten (som sagt før: jeg har ikke tid til det!), gjøre timene om til noe positivt og holde fokuset i riktig retning. Noen feilgrep her og noen feilgrep der, skal ikke få ødelegge gode følelser. Det er menneskelig å gjøre feil.

I dag er det dag 9 i praksis - egentlig dag 8 for min del siden tirsdagen gikk til noe helt annet som å ligge på sofaen, og to uker har snart gått. Bare tre igjen. Var skeptisk i starten av skoleåret da læreren min fortalte at vi skulle være ute i 5 uker, men det går jo over all forventning! Begynner som smått å komme inn i det nå; både rutiner, stell og hvordan de forskjellige pasientene er og hvilke behov de har. Dagene på sykehjemmet gir mening. Jeg lærer mye, både om meg selv og om andre mennesker.
Siden jeg har seinvakt, har jeg brukt litt tid på oppgaven i dag, og jeg tror jeg er i gang. Er ganske sikker på at jeg kommer til å bli ferdig i tide; med god margin.

Ja, og til slutt:
Noen positive ting med å være slik som jeg er nå

• jeg orker mer. Fysikken er styrket, jeg orker å trene - forsvarlig, og det går helt fint å stå opp klokken seks en morgen og holde det gående til det blir kveld. Jeg har ikke samme behov for lange pauser eller timer på sofaen. 
• hodet fungerer litt bedre. Hjernecellene mine arbeider hele tiden på spreng, men jeg tar inn kunnskap raskere. Jeg lærer raskere og det fester seg! 
• kalkulatoren har roet seg ned noen hakk.
• jeg ser ut som jeg er tjue år, og ikke fjorten. Det styrker selvbildet litt. Og selvfølelsen. De siste gangene jeg har vært på butikken for å kjøpe snus (skal slutte, men ikke akkurat nå...), har jeg ikke måtte vise legitimasjon!