Monster forsvant heldigvis nesten like fort som hun kom. I motsetning til Elefantstemmen, Mørkets Fyrste og Herr Angst - som er av hannkjønn - er Monster en kvinne. Akkurat som skyttsvergen. Hvorfor Monster er hunkjønn og ikke et han - individ som alle de andre demonene mine, vet jeg ikke. Det kan muligens ha noe med at Monster har vært en del av meg lengre enn alt annet - jeg var nemlig et svært sint og til dels utagerende barn - og kanskje er Monster den delen jeg identifiserer meg mest med. Kun av den grunn at hun tar over hele meg på en helt annen måte en Elefantstemmen (spiseforstyrrelsen) gjør. Elefantstemmen har nemlig sin egen stemme som snakker til meg, det har ikke Monster. 

Monster er fæl. Ingen liker Monster. Monster er mindre akseptert enn Elefantstemmen, Mørkets Fyrste og Herr Angst. Det er lettere for menneskene rundt meg å skille mellom meg og Elefantstemmen, det er enklere å se når Mørkets Fyrste tar over og jeg får den dype bekymringsrynken i pannen og Herr Angst ser nesten aldri noen noe til. Men Monster, slemme ufyselige Monster kjenner ingen. Når Monster kommer, noe som nesten skjer aldri, blir jeg oppfattet som tilnærmet håpløs. Jeg blir håpløs. Mister fornuft, sans og samling. 

Jeg vet ikke hva som er verst. Jo, det vet jeg. Det verste av alt er når alt skjer samtidig. Når Monster kommer  samtidig som Elefantstemmen - Monster forsterker Elefantstemmen og setter i gang en uhorvelig vanskelig trass som er problematisk å bryte. Sammen med både Elefantstemmen og Monster, kommer også gjerne Mørkets Fyrste. Og når Mørkets Fyrste, Elefantstemmen og Monster er hos meg samtidig, ja, da sier også Herr Angst "hallo". Herr Angst kommer og gjør det vanskelig å være sammen med andre mennesker - som om ikke alt det andre har gjort det ille nok fra før.

Når alt skjer på en gang er det fryktelig vanskelig å være meg. Da er det uutholdelig forferdelig å puste. Men jeg har overlevd det også. Over tid blir man flink til det; overlevelse altså. Dessuten er det sjeldent alt skjer samtidig. Heldigvis. 

Tror jeg må skrive en personkarakteristikk over disse demonene mine. 

Monster har blitt svakere med årene. Etter hvert som jeg begynte i terapi og tillot meg selv å snakke om ting - dette tok lang tid - ble Monster svekket. Høsten 2008 var hun så godt som forduftet. Eller, hun var i alle fall svært svak for jeg kjente henne ikke lengre som en dundrende klump inni meg. Monsters svekkelse gjorde tilværelsen noe enklere, og det er lenge mellom hver gang hun melder sin ankomst. I løpet av innleggelsene på Capio, tror jeg bare hun dukket opp et par ganger. Det er ei stor forandring i motsetning til hvordan det var da jeg var på ungdomspsyk, og Monster regjerte hele tiden. Når ting er sånn, klarer jeg ikke å samarbeide. Ikke rart behandlingen der ikke gikk helt etter planen. Nåja, når sant skal sies hadde jo Elefantstemmen meg i sin hule hånd samtidig. 

Uansett.

Da jeg våknet i morges var Monster borte, den indre ukontrollerbare og kaotiske stormen hun alltid tar med seg, hadde stilnet. Ingen tornado, ikke noe jordskjelv, ingenting. Bare meg og det andre som er litt lettere å deale med når Monster ikke er her. 

Jeg ville at det skulle bli en bra dag, og mange timer ble også det. Hadde tidligvakt i praksisen og det var veldig okei å være tilbake etter fem dager fri. I løpet av de snart fire ukene som har gått (!), har jeg rukket å bli veldig involvert og engasjert i menneskene som bor på avdelingen, og det blir sånn at jeg lurer på hvordan det går med dem når jeg ikke får følge med. Store forandringer som ikke alltid er så gode, kan raskt skje hos eldre mennesker. Det var jeg vitne til i dag. 

Fikk svettet bort litt ekstra frustrasjon på treningssenteret, over alt som er så innmari irriterende -  i hovedsak denne forbaskede spiseforstyrrelsen da jeg var ferdig med vakta mi. 

Har en litt sånn nedtur - kveld, men lenge leve optimismen sier nå jeg, og går forhåpentligvis i seng med gode intensjoner for morgendagen.