Advarsel: dette er ikke et solskinns - innlegg.

Snart er det jul. Det har det egentlig vært siden midten av oktober, da klementinene, pepperkakene og julemarsipanen ble plassert i butikkhyllene. Kommende desember er en stor måned for meg. Nei, det er ikke fordi jeg alt har spist flere pepperkaker enn det jeg har gjort i løpet av de siste årene, og heller ikke fordi det snart er både jul og juleferie, og det er heller ikke fordi jeg da har kommet meg igjennom fire hele måneder på skolen uten videre problemer. I desember feirer jeg nemlig både 1 års- og 2 årsdag. Mer om det kommer på de eksakte datoene.

Siden jeg tilbrakte helga og mandagen på sykehjemmet, har jeg hatt fri i dag. Mamma har seinvakt på sykehuset (hun er sykepleier), og i løpet av formiddagen da jeg lå langflat i sofaen og sutret over den vonde halsen min, og mamma satt i en av de to grønne, stygge stolene som står i stua hjemme hos foreldrene mine, ble temaet "desember og jul 2008" brakt på bane. Selv om det er to år siden, er det likevel noe som snakkes om i blant og ei tid ingen i familien min kommer til å glemme. Ikke med det første. Kanskje aldri noen sinne. Minner og erindringer svekkes med årene, men noe blir aldri helt glemt.

Jeg husker ikke helt hva vi snakket om og hvordan vi kom inn på det. Denne jula, denne Annikaen som så vidt eksisterte, dette livet som det ikke var så mange åndedrag igjen i - denne tilstanden som heldigvis er over.
"Jeg tror ikke dere egentlig forstår hvor vondt jeg hadde det," sa jeg til mamma. "eller: jeg tror egentlig ingen kan forstå hvor forferdelig vondt det var."
Hvordan det var å være meg da. Hvordan jeg hadde det inni meg. Hvor uutholdelig hele tilværelsen min var. Ingenting hang sammen; aller minst jeg. Det var skrekkelig. Jeg ser for meg hvordan jeg lå i senga i hybelleiligheten min i Narvik, og hvordan jeg lå omtrent likedan da jeg kom hjem på juleferie. Hvordan jeg skalv på kveldene fordi det var så kaldt, og hvor forferdelig det var å dusje. Selv om det sikkert var i alle fall 25 grader på det badet - kanskje mer på grunn av vanndampen, trodde jeg at jeg skulle dø hver gang jeg kom ut av dusjen. Jeg måtte kle på meg flere lag med klær; ullgensere og strømpebukser, rakk aldri å tørke meg skikkelig fordi jeg måtte løpe inn på rommet mitt og pakke meg inn under tepper og dyne. Huden min ble ødelagt av det.

Jeg husker hvordan jeg kastet på meg frem og tilbake i senga på nettene. Alle de søvnløse eviglange kveldene og nettene som aldri tok slutt, hvordan jeg våknet klokken 05 om morgenen, sto opp, tok gudene må vite hvor mange situps, spiste frokost, tok noen situps til og gikk på skolen hvis jeg klarte. Det klarte jeg stort sett, men mot slutten sa det stopp. Dro jeg ikke på skolen, var jeg hjemme, så på tv, tok noen situps, tenkte på mat og tok noen situps til. 2500 om dagen. Ryggen ble selvfølgelig ødelagt.

Jeg husker hvordan jeg løp til den psykologen, hvordan jeg ble sendt videre til legen min som nok en gang sa "kan du ikke følge den kostlista du fikk på ungdomspsykiatrisk? Anbefaler deg det!", hvordan jeg deretter gråt en skvett, la meg nok en gang for å sove og skriblet noen linjer i dagboka om at "i morgen, da går jeg på butikken og kjøper meg en pakke melk. Jeg må endre på noe, dette går ikke lengre".
Jeg husker hvor alene jeg var. Alene i hele verden. Hvordan jeg bare ble sendt hit og dit i øst og vest, og behandlere og leger som lot det være med det. Inntil desember. Da forsto de at det hastet. Da kontaktet psykologen spiseavdelingen i Bodø og ringte dit flere ganger. Jeg var blitt en hastesak.

Jeg husker hvordan jeg gråt. Eller; hvor mye jeg ville gråte, uten å få det til. Alt satt fast i halsen, i magen, i hjertet. Ordene, tårene, setningene - alt jeg så gjerne ville si, men ikke fikk sagt. Jeg husker hvordan jeg våknet midt på nettene i november og desember med vondt i den høyre stortåa fordi blodsirkulasjonen var så dårlig. Og den natta, nok ei natt, der jeg våknet opp og hadde mistet følelsene i begge armene. Jeg hadde ligget på ryggen, ikke forkjært slik at årsaken til den manglende følelsene i armene mine ville vært helt naturlig. Borte. Ingen reaksjon. Jeg husker at jeg tenkte: "holder jeg på å dø nå?" men så gjorde jeg viss nok ikke det likevel; dagen der på sto jeg opp, tok situpsene mine, frøs, spiste frokost, tok noen situps til og gikk til skolen som vanlig.

Ja, og så var det den juleferien, da. Hvordan jeg fikk reise hjem fra Bodø etter en spiseforstyrret kartleggingssamtale er et mirakel. "Hjem og feire jul, blir så bra. Ikke noe sykehus i jula, alt er fint, jeg har det bra". Kjempefint. Blodprøvene var fine de, helt greit, og hjertet slo som det skulle - et EKG på lillejulaften bekreftet det. Jeg hadde faktisk ei fin jul - så fin som jeg kunne ha - den beste på mange år, til tross for anoreksien som herjet på det verste. Og influensaen som plutselig kom. Og disse situpsene, da. Alle disse. Den dårlige samvittighetene for rosinene som forsvant fra julekakene som mamma hadde bakt, smuler fra kjøkkengulvet og fra kjøkkenbenken - sykt, vil du kanskje si. Det er helt riktig.
Den dårlige samvittigheten for at det ble en klementin mer enn planlagt. En klementin midt på natten, av den årsak at kroppen har sine behov og gjør alt for å tilfredsstille dem.

Jeg hadde pels. Jeg hadde hår fra topp til tå; skjegg på kinnene og et fint dunlag som dekte alt fra hårfestet i nakken og ned til tærne. Jeg lå i senga hele jula. Influensasyk og med Elefantstemmen på innsiden, fullstendig bortkommen i et eget personlig helvete med både Mørkets Fyrste og Herr Angst. Herr sosiale Angst også. Å gå ut døren fristet ikke så veldig, men det gikk. Å tilbringe tid sammen med andre derimot, var et mareritt. Kveldsbønnen min lød slik: "kjære gud, la hjertet mitt stoppe".
Jeg ville leve, etter mange år som deprimert og selvdestruktiv, hadde jeg fått litt livslysten tilbake, men jeg var så forferdelig sliten. Så sliten at jeg egentlig ikke orket mer.

"Hadde vi noe besøk den jula?" spurte mamma meg da jeg snakket i vei om alt som var så forferdelig.
"Nei," svarte jeg, "jeg tror ikke vi hadde det."

Ikke så rart. Ikke rart i det hele tatt.

Og så var det Narvik. Narvik igjen i nyttårshelga. Mer influensa hos både mamma og meg. Mer Elefantstemme. Jeg løp tulling rundt på kjøpesentrene med mamma i hælene bare fordi jeg ikke klarte å sitte i ro. Jeg måtte gjøre noe, måtte oppholde tankene mine, måtte være i bevegelse - ikke for å forbrenne, men for å forhindre at jeg gikk fra vettet.
Noe jeg for så vidt alt hadde gjort. 1.nyttårsdags middag hos mor og far sammen med tante og onkel fra Sverige, og jeg fikk ingen "hei, takk for sist, hvordan står det til, klem". Ikke så rart det heller. Jeg var barnet som hadde overlevd en sultkatastrofe i Afrika eller vært så heldig å unnslippe en av disse konsentrasjonsleirene fra andre verdenskrig. Ingen visste hva de skulle si til meg, så de færreste innledet en samtale. Selvfølgelig spurte ingen hvordan det gikk, for det var åpenbart at det ikke gikk bra. Men jeg skulle ønske de spurte. Og på den nyttårsmiddagen ønsket jeg egentlig mer enn alt annet at jeg hadde fått den klemmen.

De var vel redd for at jeg skulle falle sammen. Jeg forstår det.

Min og mammas minnesamtale ble rundet av med at mamma fortalte at hun hadde hatt kontakt med spiseforstyrrelsesenheten i Bodø den jula og romjula - de var redde for meg, redde for at det ikke kom til å gå, at jeg kanskje ikke kom til å klare meg gjennom jula alene og hun sa også noe om at hun var så glad da vi endelig hadde kommet frem til Capio januar 2009 og jeg var i trygge hender. Familien min var veldig sliten. Mamma var veldig sliten. Tenk at de holdt ut!

Den jula ble det tatt noen få bilder, og den eneste grunnen til det, var fordi jeg løp rundt med kameraet og ville dokumentere alt. Selv om det var en veldig fin julaften her hjemme, er ikke minnene så gode.