fredag
Bad day: Jeg har lyst til å skifte jobb.
11/19/2010 08:35:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Wikipedia: Frustrasjon er en følelse som ofte fremkalles når man ikke kan nå et personlig mål. Dette gjør seg i særlig grad gjeldende hos personer med høye krav til seg selv eller sin egen utførelse av en oppgave, men de aller fleste opplever frustrasjon til tider. Ofte er mye ansvar, høye krav til seg selv eller høye forventninger en årsak til at frustrasjon oppstår.
Ordet kommer av latin frustratio («skuffelse»), som igjen kommer av frustra («forgjeves» eller «bortkasta»).
*
Jeg gråter. Jeg står midt på stuegulvet hjemme hos mamma og pappa og griner. Sint. Bittert. Lei - seg Annika. Sinte Annika. Står stille. Går frem og tilbake mens den indre dialogen durer i topplokket. Den indre dialogen som ikke alltid er indre, som ikke alltid befinner seg på innsiden - men derimot ofte finner veien fra hjernen og til munnen via nerveceller og blodårer, noe som fører til en fullstendig uforståelig høylytt samtale med meg selv. Ord i forskjellige toneleier, setninger sagt på ulike måter, sinte ord, forsiktige ord - det evige forsøket på å få orden på alt som ikke fikser seg selv.
Alfabetet ljomer gjennom veggene. Ekko.
Jeg gråter.
"Hvorfor gråter du egentlig, Annika?"
Vet ikke. Jo. Jeg vet. Men det er for dumt. Det er forferdelig. Du trenger ikke å vite det. Jo. Det trenger du. Og jeg tror jeg har et lite behov for å si det som det er. Innse. Akseptere. Herregud, det ordet er så mye brukt. Snart er det utslitt. Snart er det en klisjé. Nei. Det er alt en klisjé. Spiller ingen rolle.
"Jeg gråter fordi jeg har det vondt med meg selv."
Om det går an å gråte fordi man synes seg selv er skrekkelig? Om det går? Ja, det går helt fint, det. Det går like fint å gråte av den grunn, som det går an å gråte fordi man synes man selv er for tykk eller for tynn eller for ditt eller for datt. Det går veldig fint an å gråte fordi det er noe med en selv. Jeg har gjort det mange ganger, jeg. I mange år. Hele ungdomsskolen gråt jeg meg i søvn bare fordi jeg hadde det så vondt med meg selv at jeg ikke visste hvordan jeg kunne holde ut. Nei, det er ikke bare. Det er ikke bare i det hele tatt. Det er forferdelig.
"Hvordan føles det?" spør du. Hvordan det føles? Jo, det kan jeg fortelle. Det føles omtrent slik... nei, vent! Jeg kan ikke forklare det. Det er nemlig ord, sammenligninger, bilder eller skriftlige virkemidler jeg kan bruke for å FORTELLE hvordan det er. Det gjør også vondt. Det gjør veldig vondt å ikke ha muligheten til å forklare hvordan man har det, når man så gjerne vil. Det gjør vondt når det finnes noen som lytter og som gjerne vil være der, men som likevel ikke kan, fordi en selv ikke får til å få frem det som svir.
Smerten over at man selv ikke tilfredsstiller sine egne krav er fryktelig. Man har jo ingen man kan skylde på for at kravene ikke innfris. Hadde det for eksempel vært en skoleoppgave, kunne det vært omgivelsene eller humøret eller informasjonen som gjorde det vanskelig å få til en optimal besvarelse. Men en selv? Ingenting.
Jobbe med hodet, jobbe med tankene, jobbe. Være tålmodig. Senke kravene.
Sukk og stønn. Det er en heltidsjobb å være syk, og en heltidsjobb å bli frisk igjen. 24 timer, 7 dager i uka jobb. Jeg har en heltidsjobb. Jeg har lyst til å bytte. Endre yrke. Men man kan ikke gjøre det før jobben er utført. Og når blir det, da? Kan noen fortelle meg det?
"Du må være tålmodig, Annika."
Jeg er tålmodig. Jeg prøver. Jeg er så tålmodig jeg bare klarer. Det er ganske bra gjort, for i utgangspunktet er jeg utålmodig. Jeg er lik pappa. Av natur liker jeg at ting skjer fort.
Jeg er tålmodig. Jeg prøver. Jeg er så tålmodig jeg bare klarer. Det er ganske bra gjort, for i utgangspunktet er jeg utålmodig. Jeg er lik pappa. Av natur liker jeg at ting skjer fort.
*
Dra meg baklengs inn i fuglekassa. Jeg har en elendig dag. Dette er ikke en av disse dagene som kan forbli midt på treet fordi det gjerne kommer oppturer, ikke en av disse dagene der humøret og følelsene kan snu fort, ikke en av disse dagene som begynner bra og blir dårligere eller motsatt, for den saks skyld. Ikke en av disse. Dette er en fullverdig og vel gjennomført ufyselig dag.
Jeg har hatt fri. Jeg hadde mange planer. Ingen ble utført.
Sånn var det. Sånn er det. Akkurat her, akkurat nå. Flykter i det minste ikke fra følelsene mine. Det er i det minste noe.
Note to self:
STOPP. OBSERVER. AKSEPTER. LA GÅ.
Etiketter:
Livet
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
1 kommentarer:
Sv: ja, det innlegget ditt leste jeg. Det også. Og jeg ser den.
Jeg er enig i at det er enklere å tenke på det når man bare vet det. Når man vet at det er en av kroppens egentlig fantastiske funksjoner. Det er faktisk kroppen min som kjemper for å overleve.
Selv om det er vondt at man er flere om det, så er det litt godt å være litt mindre alene også.
At det finnes de som forstår :]
Heier så masse på deg også!<3