Først var det høst. Så ble det vår, sommer og nå er det høst. Igjen. I mange måneder - gjennom hele sommeren, lengtet jeg etter høsten. Lengtet etter alle de dagene som virket så uendelig langt unna, dager med flytting, skolestart, skoledager, hverdagen og dens rutiner, dager med innhold og mening - alle dagene som former livet. Spesielt lengtet jeg etter oktober. August og september er slike oppstartsmåneder, men i oktober, i oktober er alt i gang på ordentlig. "Det blir bra å komme i gang igjen," tenkte jeg, "men... alt er så kaotisk i starten. Usikkerhet, nye mennesker, relasjoner som skal opprettes, nye ting å forholde seg til... men oktober, da! Da er nok ting litt mer stabilt."
Før jeg begynte på skolen hadde jeg så mange planer. Jeg hadde tanker om behandlingsopplegg, hvordan jeg ville gjøre ditten og datten - så mange ideer, forestillinger og alt som hører med. Så mye. Det skulle bli så bra. Jeg skulle bli så bra. Alt skulle bli så bra!

Først så det lovende ut og det ble ikke så verst heller. Rekkehuset kom på plass, vi flyttet inn, det gikk fint - fungerte - og fungerer utrolig godt, jeg begynte på skolen, fant en plass der og møtte nye mennesker. Nye mennesker som jeg har blitt glad i og som jeg kaller venner. Hverdagen kom og det var greit sånn. En bitteliten stund virket det som om ting faktisk begynte å bli stabilt. Men det var bare et øyeblikk, for akkurat i det jeg holdt på å puste ut og senke skuldrene noen cm lengre ned fra ørene, kom nav og slengte murveggen midt i fleisen på meg. Nedtur, nedtur, bekymringer. Økonomi. Krise. Heldigvis har jeg en fantastisk mamma og pappa som stiller opp uansett hva det måtte være, og jeg har venner som alltid er der. Som for eksempel Inger, som blir omentrent like irritert og rasende på systemet som jeg.
Men det ordner seg nå. Håper jeg. Det må det gjøre.

Ja, og så ble det oktober, da. Plutselig. Oktober, oktober, oktober. Jeg fyller tjue. Åtte år i tenårene er over, og jeg er ikke lei meg for det. Tjue år. Jeg skal liksom være voksen da; i alle fall i følge meg selv og de forventningene jeg tidligere har hatt til de o'store tjueårene. Voksen. Ansvarlig. Ta vare på meg selv, være flink, utøve god egenomsorg, passe på, få en utdannelse, leve. Nåja, når alt kommer til alt skulle jeg ha vært voksen i noen år nå. Men sånn er det ikke. Jeg føler meg ikke voksen, ikke ansvarlig og ikke så kjempeflink til å ta vare på meg selv. Jeg er ikke så flink til egenomsorg, jeg er ikke så flink til å passe på og jeg er ikke alltid så flink til å leve sånn som jeg virkelig ønsker å leve livet mitt. Sykdommen har sine grenser, og selv om jeg prøver så godt det lar seg gjøre å flytte på disse grensene, teste dem ut som, ja, en tenåring i opprør, er det ikke å komme bort fra at Elefantstemmen og alt som hører med setter grenser. Skillelinjer. Delelinjer. Elefantstemmen og Mørkets Fyrste. Og Herr Angst, men han tar ikke stor plass lengre. Nesten ingen.

Elefantstemmen. Mørkets Fyrste. Herr Angst. Den hellige treenighet.

Det er lenge siden det har vært slik som nå. Synes kanskje jeg skriver det ofte? Kanskje gjør jeg det, kanskje er det fordi det, hver gang det skjer, virker fryktelig lenge siden sist gang. Det siste lange besøket. Den siste slitsomme visitten som aldri så ut til å ta slutt. For det er jo sånn det er med Mørkets Fyrste: når han først kommer, virker det som det aldri, aldri noen sinne kommer til å gå over. Men det gjør det. Til slutt. Det er i det minste godt å både ha erfart og å vite.
Er likevel ikke greit å tenke på det når det stormer som verst. Når tankene er svarte, verden grå og dagene bare drar seg av sted i en evig strøm av kaotiske følelser og et verkende bryst, er det ikke lett å tenke på at det går over. Det er ikke enkelt å fokusere på at "det blir bedre." Ja, det blir bedre. Det bare virker ikke slik akkurat der og da. Men klarer man å holde fokuset på at det faktisk går over, vel, da gjør det ting noe enklere.

Vet ikke helt hva jeg greier akkurat nå.

Siden jeg og Mørkets Fyrste har vært i et forhold i mange herrens år nå, noen perioder uutholdelig lange, andre korte, vokter jeg meg alltid for ham. Vokter, passer på, ser til høyre og venstre før jeg går over veien. Prøver å ikke løpe på rødt lys. Prøver å se signalene, eller kanskje ikke alltid, kanskje jeg ikke klarer det og kanskje er det nettopp derfor det blir som det blir når slaget først kommer. Jeg liker å tro at jeg, etter alle disse årene, all denne tiden som har gått fra da til nå, har blitt immun og er klar til å takle alt som kommer med på lasset. Men så er jeg ikke klar likevel. Jeg glemmer hvordan det har vært, glemmer følelsene, tankene, ideene, oppfatningen av verdensbildet, livet, alt. Glemmer hvordan beina føles tunge når jeg går, hvordan skrittene mot asfalten er det eneste som kan høres, hvordan hullet i brystet vokser og vokser, hvordan energien forsvinner uten å ha blitt brukt til noe som helst.
Kanskje er det like greit at jeg glemmer. Noen ting har man ikke behov for å huske hele tiden.

Jeg er sliten. Psykisk og fysisk utmattet av ingenting. Ingenting annet enn mitt eget kaotiske tankekjør og ubestemmelige følelsesliv som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal takle. Det er skummelt å kjenne på, men jeg må.
Jeg hadde en plan for dagen i dag. Jeg hadde mange planer, men det ble ingenting av dem.