I alle bøkene jeg har i helsefagene på skolen, står det de samme ordene. De samme setningene om helse, livskvalitet og allverdens ting som jeg vet er sanne og riktige. I alle fall for folk flest. Grunnleggende behov, individuelle behov, behovspyramiden her og behovspyramiden der. Jeg forstår, jeg skjønner - det er liksom ikke der problemet er. En ting er å forstå, men det er noe helt annet å utøve det i praksis. Praktisere alle de tingene man vet så inderlig godt, men likevel er vanskelig å fullføre. Gjøre. Få til. 

"...Fysisk aktivitet fremmer helse..." og: "det er bra og viktig å være i aktivitet. For kroppens og helsens skyld." 

Greit nok. Jeg vet det. Siden jeg aldri har hatt et fryktelig problem med aktivitet og trening; Elefantstemmen har riktig nok skreket og prakket på meg ord om at det er så utrolig viktig å trene, men den fysiske formen har alltid stoppet meg. De periodene der jeg ikke fikset maten på noen måte, har jeg vært så sliten og utmattet at jeg ikke har orket noen verdens ting. Det var nok like bra det, selv om den dårlige samvittigheten gjorde vondt, tok den likevel aldri knekken på meg. Heldigvis! Har alltid holdt på med idrett på en eller annen måte, men "latskapen" (som i følge behandleren jeg hadde på Capio var ikke - eksisterende) har satt sine begrensninger på det fysiske området. Burde vel være glad for det. 

Jeg har aldri likt gym. Jeg har aldri likt å løpe rundt som en tulling med blodsmak i munnen; trene til svetten piplet i pannen og det som hører med. Kondisjonstrening har aldri vært min greie. Det gjør meg ingen verdens ting. For noen år siden hadde jeg en periode der jeg drev mye med spinning, bare fordi det fungerte som en type meditasjon og koblet ut hodet, men den perioden tok brått slutt da jeg fikk treningsforbud. "Du får bare trene hvis du får i deg x - antall kalorier før og etterpå," sa den daværende behandleren min på BUP, som også var lege. "Aldri i verden," sa jeg alltid og lot trening forbli trening. Jeg valgte det bort. Det var nok også like bra.

Uansett. 

Jeg var ganske flink til den der fysisk aktiviteten i nesten hele august og hele september. For sikkerhets skyld, og det er ikke for å pynte på sannheten eller noe i den dur, må jeg legge til at det var og er for min egen del. Ikke noe annet. Yoga og slikt får meg til å koble ut noen av de kaotiske tankene mine, og det er jo fint det. Det gjør meg godt. Gir overskudd og blablabla. Men akkurat nå er motivasjonen dalende. Det kan helt sikkert ha noe med at ingenting er fryktelig interessant eller gøy eller... ja, om man da ser bort fra det å høre på den ene lydboka etter den andre. Det er okei. 

Unnskyldninger på unnskyldninger. Melder meg på den ene timen etter den andre, for så å avlyse dem like etterpå. Det er sånn det er. I morgen har jeg satt meg opp på en time som begynner 0925, noe jeg også gjorde sist lørdag, men det ble ikke noe av det. Det var en dårlig lørdag. En dum lørdag, men det gikk jo greit til slutt likevel.

Ja, så jeg har gjort det samme i dag. Men her og nå virker det ikke som en god ide. Ikke i det hele tatt. Et dårlig valg kanskje, men hva vet jeg. Kanskje det ville blitt okei hvis jeg i det hele tatt ga det et forsøk.

Jeg vet riktig nok ikke om jeg gidder før jeg har prøvd, men det kan være lurt å kjenne litt på det. Noen ganger er det ikke så dumt å tvinge seg selv litt, i alle fall når man helst vil dra dyna over hodet. Noen ganger må man gjøre det. For sin egen del. For å fylle dagene med noe.

Men samtidig er det ikke noe poeng i å lide seg gjennom noe som, akkurat som så mye annet, bare gir meg dårlige vibrasjoner bare ved å tenke på det (i noen sammenhenger. Noen ting må man faktisk bare hoppe i, gjøre og alt det der...) . Vet ikke. Er ikke så enkelt å være fornuftig. Prøver likevel.

Nei, jeg tror det blir slik. At jeg venter litt, ser det an, ser hvordan det er i morgen. Er vanskelig å vite det akkurat nå, for for alt jeg vet er det kanskje en dag i morgen som er bra - en dag fylt med energi, høydepunkter og glede. Man vet aldri. Jeg kan aldri gi opp håpet!

Dessuten må jeg hvile. Slappe av og prøve å stenge alle skal, burde, må litt ute. Er ikke enkelt, men (jaaa, må ordet igjen) jeg må prøve. Tankene om alt som burde vært gjort innen da og da er slitsomt. 

Det viktigste er å leve. Her og nå.