Hvis noen hadde fortalt meg tre år tilbake i tid at jeg kom til å våkne opp en helt vanlig onsdag, sjekke kalenderen for å få bekreftelse på at ja, det faktisk var den 20'ende oktober, og begynne på mitt tjueførste år, ville jeg sett på vedkommet med forakt i blikket og ledd. Og hvis noen i tillegg hadde sagt at jeg kom til å ha begge beina sånn passe plantet på bakken, ha et snev av livslyst og en til tider relativt god livskvalitet, hadde jeg sannsynligvis bare gryntet surt og kanskje, kanskje presset fram et særdeles syrlig "særlig." Særlig. Det går ikke an. Det er ikke mulig. Absolutt ikke, og i alle fall ikke sistnevnte."Beina på bakken, du liksom... livslyst... særlig."


I løpet av årene som har gått og i mitt daværende mer kaotiske (enn nå) og svært psykisk ustabile tenåringshode, så jeg ikke for meg at jeg kom til å bli spesielt gammel.  Sytten, kanskje. Maks atten. Lite sannsynlig nitten. I alle fall ikke tjue. Aldri i verden. Ikke tjue! Men så, så ble jeg nettopp det. Tjue år. Det var liksom ikke helt planen, det. Ikke helt det jeg hadde sett for meg. Jeg er glad for det.
Tenårene er over, et tilbakelagt kapittel som alt annet som avsluttes - lærerike år som jeg helst skulle sett forsvinne i glemmeboka, men som neppe gjør det på grunn av alt som har hendt. Men det er greit. Det er en del av det å leve, det er en del av bagasjen min og det er en del av meg. Alt det vanskelige gjør tilværelsen problematisk til tider, men det er lærdom i det. Kunnskap. Styrke.

"You never know how strong you are until being strong is the only choice you have." Vet ikke hvem som har sagt eller skrevet det, men det er sant. Noen ganger er det akkurat slik. At man ikke vet før man må. 
Uansett. Det går altså an. Det går an å våkne en helt vanlig onsdags morgen og begynne på sitt tjueførste år både med beina på bakken, med et snev av både livslyst og god livskvalitet. Det er mulig å vokse og gro selv på de mørkeste stedene. Det er mulig å få det bedre. Man må bare tørre å prøve. Tørre å gi litt slipp. Tørre å bevege seg litt i ukjent terreng, sette føttene i ei retning og begynne å tråkke en sti i et landskap som tidligere har vært gjengrodd av ugress. 


Det går an.