"Du må jobbe, Annika," hvisker skyttsvergen; klapper meg forsiktig på kinnet og gjør et forsøk på å møte blikket mitt. Jeg viker unna. "Ingenting i livet er gratis. I den forstand at ting ikke bare skjer helt av seg selv. Reparerer seg automatisk. Blir ferdig uten at man gjør noe for det. Ja, noen ting endrer og ordnes uten at man trenger å arbeide så mye for det, men i her, når det kommer til dette, finnes det ingen tryllemidler. Ingen sving med en tryllestav, abakadabra og deretter: fullført. Ferdig. Over. Nei, du skjønner at her må det jobbes. Og jobbes. Med alt. Det er ikke enkelt, men det er ingen vei utenom. Du må gå alle skrittene selv, erfare, skjønne, oppleve og fortsette til tross for at alt av og til virker håpløst. Sånn er det bare."

"Du trenger ikke dette, Annika," sier Elefantstemmen. Stemmen hans, den grusomme og ekle stemmen med et varierende tonefall som til tider kan drepe. Skade. Ødelegge. Ord, setninger som til tider stikker som tusen kniver i hjertet, river og sliter i meg - et evig forsøk på å rive meg i stykker. Lage smutthull i muren, slik at han, en av de verste demonene mine, kan komme innenfor for så å stenge hullet med den kraften og styrken som bare Elefantstemmen har. "Du trenger så absolutt ikke dette. Eller det. Eller det der for den saks skyld. Forstår ikke hvordan du kan få alle disse idiotiske ideene om både det ene og det andre, når du vet hva jeg kan gjøre. Hva jeg kan utrette. Savner du meg ikke? Savner du ikke å overgi deg fullt og helt til meg? Det jeg kan tilby? Jeg kan gjøre ting ingen andre kan. Pakke deg inn i ei boble, gi deg nummenhet, en viss struktur og fjerne alle bekymringene dine. Savner du det ikke?" Fristeren. Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg ikke vært der, kjent hvordan både jeg og livet faller fra hverandre i det han slipper innenfor muren på ordentlig, følt hvordan den fysiske styrken svekkes, sett hvordan menneskene rundt meg gråter i fortvilelse, visst hvor umulig det er å fullføre ting og det å skulle være sosial; forholde meg til omverdenen, kunne det nesten virket som et bra alternativ. Det kunne det. Men det er det ikke. Ikke i det hele tatt. Ikke på noen måte. Ja, fokuset fra enkelte ting forsvinner, men i stedet for kommer noe annet, noe verre, noe mer brutalt. Den korte stunden man føler at man har kontrollen og oversikten over tilværelsen er kortvarig, og deretter, deretter feider alt ut og blir et evig kaos. Etter et lite øyeblikk med det som akkurat der og da virker fint, forsvinner alt. Alt blir vanskelig. Hver dag blir en enorm kamp mellom liv og død, og til slutt, til slutt kommer man til et punkt der bare tanken på at det kommer en ny dag i morgen, etser hull i hjertet.

Det er ikke verdt det. Prosjekt "leve" og prosjekt "bli frisk" er mye bedre. Mer riktig. I de øyeblikkene jeg virkelig kan kjenne hvor godt det er å være meg, være levende, eksistere, føle hvor godt det er å puste, kjenne varmen fra sola, luktene av blomster om våren og alt det der, ser jeg. Virkelig.
Men det er ikke lett. Ikke enkelt. Ikke på noen måte. Det gjør vondt å stå i midten; ha det gode og det onde på den høyre og den venstre siden - der begge parter holder et godt tak i hendene mine, sliter og drar med all kraften de måtte ha. Det er slitsomt. Krevende.

Huske på, gjøre de riktige valgene, ikke være for streng mot en selv, passe på, ikke tenke for mye, ikke gjøre slik eller sånn, gi ros, være, stille opp, ordne, få til. Mange ting. Mye å holde styr på. Men jeg skal få det til!  Det skal gå!

Når det kommer til det flytteprosjektet, har ting roet seg litt. Det er både godt og rart på samme tid; jeg får mye til å tenke på all verdens ting og tang, men samtidig er det også mye mindre stress og jeg kan senke skuldrene litt. Dessuten er det veldig fint å ha Inger rundt meg, tilbringe tid sammen med noen uten å måtte planlegge og lage avtaler for å komme meg ut. Det minner meg litt om tiden på Åsane Folkehøgskole, og det hjelper veldig. Husker at jeg, som aldri i verden hadde trodd jeg ville fungere på internat, virkelig satte pris på det å ha noen der. Tror valget om å flytte sammen med Inger og Sunniva (hun flytter inn om ikke så lenge), er det riktige. Akkurat nå virker det slik.
Ja, og så er det helg! Selv om jeg bare har gått på skolen i tre dager, setter jeg pris på disse to fridagene. Er takknemlig for å kunne kjenne forskjellen på hverdag og helg. Det er lenge siden.

Ting er vanskelig, men jeg har det okei også. Velger å holde fokuset på det siste. Fokusere på det som er bra.